Skogdame

Jeg er lærer. Skikkelig lærer. De fleste gjetter at jeg er det hvis de ikke vet det fra før. Om man zoomer inn på meg vil man kunne gjenkjenne norsklærereren, og ved å lytte fire minutter til praten min vil man kunne fastslå at jeg er norsklærer på ungdomstrinnet. Eller: Jeg var. Lærer i grunnskolen. Norsklærer, med rett til å sette rød strek under og/å-feil, orddelingsfeil og da/når-feil. Både til elever og i kommentarfelt på sosiale medier. Norskagent 0-og-nix. Det har vorre meg. Lenge. Lenge. Alt for lenge. Men, alle er ikke som meg. Vi lærere kommer ut i forskjellige, lett stereotype, utgaver. Jeg skal her gi deg ei lita innføring. Dette er til deg som ALDRI unnlater å fortelle meg: Ja, en skulle vært lærer om sommeren og bjørn om vinteren, som en indikasjon på at jeg har en tøysejobb full av fritid og 0 utdannelse eller skills: Heres looking at us, kid. Vi starter reisen vår på småtrinnet. Selvsagt. Med den Fantastiske Kvinnelige Småtrinnslæreren: Dette er den FLINKESTE

Dette er et kastanjetre. Det står med greinene sine over et lite brosteinstun og over bordene til kafeen "Under Kastanjen" i Gamla Stan i Stockholm. Om det vet at det står i en by, med brostein under seg, vet jeg ikke. Men det virker som et lykkelig tre. Det strekker seg mot sola og brer grenene sine vennlig utover. Slik et tre skal gjøre når det har det bra.  Jeg har sittet under det treet, ganske nettopp, og drukket en liten kopp alt for dyr kaffe. Jeg satt der i sommerkjolen min og var først det vanlige mennesket sammen med et par andre vanlige mennesker: Vi satt der og sjekka mobiltelefonene våre. Ingen så opp. Det var sol. Varmt. Gråspurvene laget den vanlige gråspurvlyden sin, slik den alltid gjør i byene. Larmen fra trafikk høres dårlig på et brosteinstorg i Gamla Stan, så lydene av alle gråspurvene og et par ringduer hørtes godt.  Så oppdaga jeg at jeg var der. Under kastanjen. Der og da. Under sola, under greinene, oppå brosteinene. Jeg så på de utroli