Skogdame

Hva er det som skjer med oss norskinger? Daglig blir jeg kvalmrysta av stadig nye overskrifter i media om hengte kråker, torturerte katter, vingeklippede duer, hunder som har fått øynene stukket ut, og kyr som blør ihjel innvendig fordi vi har kasta brusbokser i beitene deres. Er vi blitt gale? Samtidig roper vi over oss i blodtørstig hat når ulv, gaupe eller bjørn tar sau. Det er jævlig, helt klart. Lidelse er lidelse. Og tap er tap. Men det er ikke gjort med kalkulert ondskap. Det er ikke gjort i tortur-lyst, slik som de dyrene som med overlegg er blitt torturert ihjel eller bare forlatt lidende av oss tofotinger, verdens verste rovdyr, ever. Måse som er limt fast slik at den må ligge der, og sakte dø på en grotesk måte. Pølsebiter med barberblad i, lagt ut for hunder.  Vi spytter på svensker som kommer. Vi truer køvakter på fergeleiene med juling når vi ikke kommer med første ferga. Vi mobber småvokste, vi hater muslimer, vi skriver fæle ting om homofile på nett.  Vi tar oss til ret

Når man går langs veien vet man aldri hva som skjuler seg bak neste sving, om man sjøl vil holde seg til den rette og strake vei, eller om man våger Spranget, mens hjertet banker levende og spennende i all usikkerheta det er å VÅGE Det er mye som lokker. Det er mange uventa ting å oppleve, langs landeveien. Man vet aldri hva som skjuler seg, der på andre siden av kvitstripa De villeste ting kan dukke opp. Bare du våger litt. Sjøl hvor utrygt det kan være. Og en god latter forlenger i alle fall kjeften, om ikke annet.  Landeveien er vakker en sommerdag. Det er bare å løfte nesa litt opp fra Koronanytt, så der du det.  Og ingen roser uten torner, men du velger sjøl om du vil knipe den av eller bare lukte på den, om du skulle finne den langs veien du går på Det bestemmer du nå egentlig sjøl. Grådig og grisk til du stikker deg, eller nyte livet som det er, for seg sjøl. Men det stikker i meg, det innrømmer jeg, over å ikke mer skal dra til stedet jeg elsket, men som vart for vanskelig å ei