Skogdame

Sirkel. Vår. Inne i skogen.   Bekken som har runnet der. Alltid. Og som alltid skal gjøre det. Hun som kommer. Han som venter på henne, inne i skogen. Alltid. Hun vet det. De kjenner spillet. Våren som kommer. Spruter ut. Bekkedråper. Grønt løv. Spirer. Overtakelsen. Satyren, Pan, Dionysos. Fruktbarhetsriter. Alvedronninger og huldre. For kommende grøde. Kommende liv. Hun går med lette steg inn i skogens eget kirkerom. Trærne er søylene som holder himmelen oppe. Bekkene er blodårene som holder troen aldri fast. Kildene som pumper ut det livgivende vannet. Sola over trekronene. Lokker fram livet. Hun har vårkjolen på. Den vide. Han ser henne. Hun vet han ser henne. De har gjort dette før. Mange ganger før. Siden årstidenes tilblivelse. Han smyger seg mellom trærne. Stammene. Mot kilden. Hun aner ham. Han kan kjenner lukten av henne. Ren, som av jord. Vinteren er et lik. Et blekblått lik. Gått i oppløsning. En gang mektig. Dødelig. Sterk stålis. Nå vann. Næring til de minst

Så ble det faktisk sommer. Herlig, herlig varm sommer-sommer. Og jeg borer meg ned i den som verdens  største og lykkeligste røde humledame, ever!  Hvem i alle dager hadde trodd det for en måned siden? Da jeg satt på hybelen Down Under og skreiv meg på gråten over siste og vanskelige eksamen før selve masteroppgaven. Det snødde og sludda for en måned siden. Det var ennå fullstendig stengt på universitetet. Og jeg, som er troende introvert, følte meg så ensom som jeg ikke trodde det var mulig for en troende introvert å føle seg.  Nå er det sommer. Det er varmt. Det er åpent.  Lykkefølelsen da det både er lønningsdag, feriepengedag, feriedag OG pallplass på eksamene mine, på samme dag! Sitte ute på Solsiden med Sommarboken (av Tove Janson. Herved anbefalt varmt) da, og vente på stundtvenner som jeg i fjor på denne tiden ikke ante eksisterte. og sola skinner slik at årets herligste replikk kommer fra ene medstundenten mens vi drikker eksamen-bestått-pils:  Vet dokker - om vi går inn, e d