Skogdame

  Året som er gått. Sannelig året med fotspor som et fyllekor etter en gammeldags fest på lokalet. Ikke godt å si hvor sporene begynner og slett ikke godt å si hvor de ender, siden noen sjingler hit, andre sjangler dit, og noen går rett i grøfta og blir der. Det kan se ut som om noen fyllespor går åt skogen, mens andre har stoppesteder med gule sikksakk-skvetter i snøen. Noen steder er det spor etter handgemeng, der Proud Boys har delt ut blodneser, eller kanskje karakterer ved navn Ernst Øyvind rett og slett er kverka. Noen steder har noen vrengt seg og "pizza" med gulrotbiter (alltid gulrotbiter) ligger skjendig i snøen, der noen krenkelser er tatt helt ut i alle kommentarfelt i hele universet.  Året som starta opp som ei løve og alt tolvte mars datt ned som en skinnfell. Fyllekorets vandring tok til, og ingen visste hvordan det ville gå. Vi mente vi hadde fått ting på stell igjen i sommer, men så dro det seg til med ønske om å tjene penger, for noen ENDA mer penger, mens f

Dette er den fineste juletrekula i hele verden. I alle fall da jeg var barn, var den det. Jeg kunne drømme meg bort inni den og nesten se for meg at jeg stod der mellom trærne. Jeg trodde kirka var et slott, og så for meg at jeg kunne gå inn i det. Men mest av alt være utenfor, under den nydeligste julehimmelen jeg kunne tenkte meg, og helst bak, under de snødekte trærne. Den var et eventyr jeg levde meg inn i. Den var en alltid ny fortelling hver gang jeg så på den. Jeg visste ikke om noen andre som hadde en slik kule. Den var enestående.  Kula er mitt første minne fra juletre og julefeiring. Jeg tror mamma har fortalt at den var den første pynten hun og pappa kjøpte i lag, kanskje i Honningsvåg der jeg ble født, eller i Nordvågen, der vi bodde. Mamma og pappa, 23 år og 24 år gamle i min første jul. Pur unge syns jeg nå. Og jeg ser nå at min magiske kule er med ei helt absurd malt plastkirke med blodrødt tak og gule vegger. Likevel bor det drømmer der inne i den. Det bor lengsel og fa

Å reise hjem til nord fra sør i desember er som å reise til et helt annet land. Mørketidslandet. Og jeg innser at jeg er et mørketidsbarn, selv om jeg er født i mars.  Sitte på toget og si farvel til sola i sør. Inn i mørketidsalderen hjemme i nord.  Og jeg kjenner det i hele meg, at jeg elsker det. At det er magi som skjer. Det kan ikke være annet. Kan ikke beskrives som annet.  Lyset i nord i desember. Og stegene mine endrer seg. Fra travle by-steg, der det alltid er om å gjøre å se ut som om man er forsinka. At man er Travel. At man er Viktig. Til å gå ut i verden i nord i desember, og stegene blir roligere, ettertenksomt lyttende. En dompaps ensformige tone. Den mest ensomme av alle fuglers stemme. Setter sting i meg. For det er så vakkert. I den kalde eldgamle verden. Der lyset får alle farger. Der stjernene skinner også om dagen. Og man kan se det. For byens lys er ikke der og overdøver stjerneskinnet med sin vulgære hast, sine skiftinger, sin uro. I mørketidslandet kan du ligge