Skogdame

I dag her verdensdagen for psykisk helse. Og til min store glede er det mange som i korte ordelag forteller at de sliter, eller har slitt. Jeg er selvsagt ikke glad for at folk sliter, men jeg er glad for at de forteller det. De forteller om utredninger, diagnoser, terapi og medisiner. De som alle framstår så sterke og vellykka og som synes å ha slike herlige liv, fylt av ekvilibrium og lykkelige dager.  For alle er lykkelige på face.  Unntatt i dag. Det er rett og slett å slippe skuldrene ned å se at andre enn meg har ting i sekken sin, som tynger ned eller som gjør veien fram av og til tung å finne, eller å gå.  For i likhet med dessverre altfor mange jenter og damer, så har også jeg barndomsminner som ikke alle er markjordbær og blomstereng, julenisser og påskeegg. Også i min barndom var det en gammel mann som syntes det var spennende med små barnejenter. Det kom (heldigvis) aldri lenger enn til fullstendig uakseptabel klemming og tafsing, men det gjorde meg svært usikker på hva som