Skogdame

  Jeg drikker øl på Skarven. Den røde prikken på glasset forteller meg at jeg er i Tromsø. Og at jeg har drukket over halve. Lurt å stjele glasset og smugle det inn på Mormors i bartis. Så er Tromsø der også. I alle fall er den røde prikken der. Tenker jeg Mens snøværet har tatt en pustepause ute. Men bare for å samle krefter. Det må bare nytes, som en rasteplass i vinterens enveiskjøring. I morra er jeg ikke her. Glasset med den røde prikken er vaska da. Og står i stabelen sin.  Og jeg tar fatt på stabelen av dager Som ennå ligger foran meg. Med stadig færre kalenderblad å vende. Likevel  Eller nettopp derfor Tar både snøværet og jeg en pause Akkurat nå Og er i den røde prikken. «Jeg er her.»

Så er jeg kommet dit at jeg gir opp en drøm. Kanskje flere. Uten at det kjennes som gråt inni meg. Men jo, kanskje litt som gråt. For det går opp for meg at livet ikke er evig. At drømmen jeg gir opp mest sannsynlig er for alltid.  Det har folk gjort før meg også.  Det er bare så rart å innse det helt åpenbare, men likevel så ufattelige: jeg har levd godt over halve livet mitt. At jeg lenge har vorre inne i "Del II". At jeg ikke kan tenke at "om 15 år kan jeg kanskje jobbe der eller bo der".  Så jeg gir slipp på noen drømmer og noen mål. Men uten bitterhet. Muligens med et slags aksept og en takknemlighet. Fordi jeg har oppnådd egentlig alt jeg kunne drømme om. Unntatt Drømmeprinsen, da. Han er som før og eksisterer kun delvis i virkeligheta, men mest i drømmene. Ellers ville han ikke vorre Drømmeprinsen. Eller "Drømmemannen". Jeg er ikke så opptatt av prinser og har aldri (heldigvis) vorre ei rosa prinsesse.  Drømmen jeg gir opp er som du sikkert har gjet