Skogdame

I går, 29.11.19 var det 18 år siden George døde. Det er lengre siden enn jeg trodde. George med den søsteste stemmen i The Beatles. Som sang så mjukt som sukkerspinn Here Comes the Sun. For meg, som for alvor begynte å lytte til The Beatles som tiåring, gikk stemmen hans rett inn i alle prepubertale deler av kroppen min. Here Comes the Sun fikk lengslene til å strømme igjennom tankene, lengselen etter å bli skikkelig, skikkelig forelska i en gutt som skulle bli skikkelig skikkelig forelska i meg. Dagboka fyltes opp av hjerter med guttenavn i. "Little darling... its been a long cold lonley winter..." Det var meg som skulle være "Little darling" og gutten skulle helst ha Apachesykkel og halvlangt hår. George ga drømmene vinger med stemmen sin. Something var mer voksen, så jeg måtte vokse på meg noen flere år for å forstå sensualiteten i den. Det var en voksen låt. Med voksne følelser. Beundringa retta mot den man er sammen med. Jeg var ikke sammen med noen på ung

"Words! Dont come easy to me..." sang F.R. David på åttitallet. Han er aktuell i eksamenstida også, her jeg sitter med mastereksamensskissa mi og vet ikke fram og tilbake på den. Den like rotete som søndagens siste time av et loppemarket. Den er like ustrukturert som Frankesteins monster. Den springer hit og dit som kongens harer, med teorier som spretter opp som popups og metoder henger i alle tynne tråder som kan tenkes. Likevel sitter jeg her og er glad. Ja, faktisk lykkelig. Fordi jeg er masterstudent. Jeg har ord. Jeg har setninger.. Jeg har teorier. Jeg har en labyrint av formuleringer, av problemstillinger og stoff. Sjøl om alt er en bokstavlapskaus akkurat nå. Jeg må finne veien både inn og ut av labyrinten. Jeg må skape orden i kaos. Jeg må rydde og sette på plass. Det er det jeg må gjøre. Mitt skaperverk svirrer lekent og uoppdragent på skjermen min. Og når jeg vil klippe ut og flytte setningene mine, avsnittene mine, vet jeg sannelig ikke hvor jeg skal plasse