"Du er her." Om å være tilstede i den blå prikken, eller i det røde krysset.

Dette er et kastanjetre.

Det står med greinene sine over et lite brosteinstun og over bordene til kafeen "Under Kastanjen" i Gamla Stan i Stockholm. Om det vet at det står i en by, med brostein under seg, vet jeg ikke. Men det virker som et lykkelig tre. Det strekker seg mot sola og brer grenene sine vennlig utover. Slik et tre skal gjøre når det har det bra. 

Jeg har sittet under det treet, ganske nettopp, og drukket en liten kopp alt for dyr kaffe. Jeg satt der i sommerkjolen min og var først det vanlige mennesket sammen med et par andre vanlige mennesker: Vi satt der og sjekka mobiltelefonene våre. Ingen så opp. Det var sol. Varmt. Gråspurvene laget den vanlige gråspurvlyden sin, slik den alltid gjør i byene. Larmen fra trafikk høres dårlig på et brosteinstorg i Gamla Stan, så lydene av alle gråspurvene og et par ringduer hørtes godt. 

Så oppdaga jeg at jeg var der. Under kastanjen. Der og da. Under sola, under greinene, oppå brosteinene. Jeg så på de utrolig vakre byggene rundt meg. Solas fargespill som gjorde fasadene levende. Brosteinene under meg. Som var hugget ut av noen. En gang i tiden. Frakta dit. Satt sammen. For at de skulle være der.

Jeg la bort mobiltelefonen. Lukket ute sosiale medier. Satt der med min dyre kopp kaffe. Smakte på den. Skikkelig. Den var ikke så god som prisen skulle si, men jeg smakte i alle fall på den med hver smaksløk jeg hadde. Og kjente, der og da, at jeg smakte på det å være der, akkurat da. 

   "Jeg er her!" tenkte jeg opprømt. Nikka som en tullig til kastanjen, som er født lenge før meg, og skal nok dø bra lenge etter meg. Nikka til den som om vi var gamle bekjente. Vi lever her og nå, i lag, du og jeg. Samtidig! Hva er sjansen for det, tror du? Ville du vedda på det, da Det Store Smellet skjedde? Haha! Mot alle odds! JUHU! Jeg fniste tåpelig over meg selv, som satt der og vart så sprut hysterlisk lykkelig over det! Over å leve der og da. Være i det røde krysset på kartet: Du er her! Under kastanjen. 

Så reiste jeg til Oslo, med tog, selvsagt. 

   Hørte på den skikkelig medrivende musikken i studenterlunden, eller hva det nå heter, den parken som går langs med Karl-Johan, mens jeg gikk oppover. Det var 26 grader, og jeg svetta tjue liter på min vandring med tung sekk, bag og veske, mellom alle som virrvarret i mellom, på vei mot hotellet. Lette etter meg selv og mitt bestemmelsessted på Google Maps. Så at jeg var der, i den blå prikken. Som bevega seg. Det er meg! Mens musikken peisa på.

    Jeg passerte Tostrupgården. Ga en honnør til ham som ikke lever lenger. Som døde der inne, på sin hybel, i 1910, ensom og kreftsyk, mens han bare var ett år eldre enn jeg er nå. Som levde så jævlig intenst i livet sitt. Som hadde forstått det: at han var der! I Kristiania. Jakta på kjærligheten, som var så syk i livet hans: Han elsket Oda. Han døde uten henne. Der. I Tostrupgården. Min gamle sjelevenn: Hans Jæger. Gal, vill, sarkastisk, men levende i hele seg. 

Om kvelden gikk jeg til Akerselva. Den store masken av Edvard Munch som henger der, utenfor Blå. Tenkte på ham også. Som var i samme gjeng. Bohemene. Galskap, lidenskap, angst. Fyll og spetakkel. Det som må til for at kunsten skal fødes fra her og nå og ut i den tiden som følger. Etterpå. 

Den blå prikken min. Meg. I det. Mens mine helter fra tidens lag passerte der, som tåkene hildringer. Oda, Hans, Christian, Bokken, Edvard.

    Jeg drakk øl. Kisen bak utedisken var for kul til å spandere et smil sammen med den, på ei rødhåra berte nordfra. Men ølet var kaldt, og hjertet mitt varmt. Så det gikk fint, sjøl uten et smil på kjøpet. Jeg smilte til ham. Så var det ikke ugjort. 

Nå er jeg hjemme. Den blå prikken min er her. Men den rører på seg. 

Jeg håper så jævlig at jeg ikke lar det svarte som kommer, slik det gjør til alle folk, får tak i meg og at jeg med det tillater at den feier bort den følelsen jeg hadde der under kastanjen og ved Akerselva. 

Jeg håper å være i min blå prikk på kartet mitt hele tiden. Uten å la det svarte få missfarge den. 

Og jeg ønsker så jævlig at du også kjenner det: at du er her. NÅ!

 Hva ville du vedda på at det skulle skje?

Fotoene er fra Gamla Stan i Stockholm, som jeg tok før jeg fikk min Store Følelse :) og så er det et screenshot fra da jeg lette etter Edvard på tur til Blå i Oslo.