Skogdame

Av og til blir lyden av din stillhet så sterk at jeg ikke hører noe annet Jeg roper til deg der du ikke er men ser omrisset ditt der du var. I den trasparente sårbarheten Bak kort-tankens her og nå er jeg. Ser gjennom tvilens skjøre håp uten hensyn. Mens Dido løper smadrende gal som en Baccusprestinne mot kraniets osean av antatt erindring. Horisontens bue neker det sporende i sanda krevende forlanger Jeg er der Våger ikke tro Later som om jeg går uti uten å gjøre det Men der pulsen møter min Lukker jeg øynene og føler det Mens jeg sitter her I den mørkeste delen av skogen Der jeg aldri vil finne meg.

Jeg har over tid observert et merkelig fenomen som finner sted i byer, eller i det minste tettbygde strøk: Menn som løper med sekk.  Dette er menn på min alder. Og de løper med sekk, helst langs godt trafikkerte veier, slik at de får vist flest mulig at her er mannen sin! De løper etter sin tapte ungdom, men tar den aldri igjen, og de løper alene. Du vil aldri observere to sekkeløpere side om side, i hyggelig passiar. Nei, dette er ensomme ulver som løper for livet. Innbitte, viljesterke, og sterkest alene.   De løper ikke for å rekke bussen, eller for å rekke noe som helst annet enn å få vist fram et bestemt morskt svett fjes, med innbitt uttrykk, og med lett pesende munn, og viktigst av alt: få vist fram utstyret sitt. Ja, løpeutstyret, mener jeg. De løper nemlig ikke rundt i grå joggebukser fra Dressmann, med snøring i livet og lett sægg. Og slett ikke med slasne jakker fra Fretex. Er du gal? Her teller utstyret. De har trange lange shortser eller softshell løpebukser som pres

Hei! Prøver meg med dette som blogger på denne adressen. Om det vil funke, gjenstår å se. Med vennlig hilsen Siri Skogdame. I sola.