Skogdame

  Så er den her igjen, den kvelende følelsen av total meningsløshet. Blaffet av mitt liv i Evigheten. Så kort at det virkelig ikke spiller noen som helst rolle. Ikke en gang vår en gang så vakre moder Jord spiller noen rolle. Hvis tiden er relativ, men likevel et faktum som ikke har annen begynnelse enn at Ingenting brått eksploderte og satte den i gang, ved hjelp av eksplosjonens endring av ubevegelig til bevegelig, så er ikke Tiden heller noe meningsfull sak. Alt tar tid, men uten noen ende på Universet blir tiden likevel en likegyldig nullitet. En kraft som er fullstendig like meningsløs som ingentinget som var før tiden eksploderte og skapte alt som er.  Vår vakre moder Jord som kjærlig og nådeløst har født oss, skapt oss fra atomer, til atomer, og brukt oss på nytt, fordi Hun har kunnet det, enten det er ved hjelp av en GUD som da faktisk må ha vært Det Store Smellet som fikk tilfeldighetene, nysgjerrigheten eller kjærligheten til Liv eller Muligheter til å få alt til å bli liv.

  Jokeren kan gis den verdien man ønsker, og slik være sterkere enn alle andre kort. (Nsl-23) Vi er nå kommet dithen i vårt velutvikla velstandssamfunn at vi mener vi kan og forstår allting best sjøl, og det vi ikke tror vi allerede vet, googler vi oss til. Men det meste tror vi at vi vet alt fra før. For vi er blitt slike kløppere på det meste.  Når jeg går til legen min, trenger jeg egentlig ikke det, for jeg har googla og funnet ut hva som feiler meg, så jeg trenger egentlig bare å informere hen om hvilke medisiner jeg vil ha og hvordan jeg skal ta disse, og om jeg eventuelt trenger ei sykemelding. Jeg mener derfor at det skal være åpne, ubetjente legekontorer, dag og natt, der man kan taste behovet inn på en reseptmaskin, få den resepten man sjøl vet man trenger, og så gå. Selvbetjente legekontorer er derfor smart. Da slipper jeg å prate med en lege som kanskje til og med har en HELT annen oppfatning enn meg, med all sin jålete utdannelse. Jeg er da min egen kropp og min egen psyke