Skogdame

Så våkner jeg en gørrtidlig søndagsmorra i starten av august og kjenner at nå skjedde det. Nå snur sommeren og hodet seg mot høst. Tankene har alt gjort sommeren til minner. Nye tanker om de nye og ukjente veiene som skal gås opp om kort tid, konsentreres. Sommeren som har vorre så deilig full av overraskelser, absurditeter, bøker, hengekøye, øl, tog, byer, fine folk, pene menn, jobb og plutselig plass på mastergradstudie, hytta som kanskje ikke blir mi mer, sorgen, jubelen på Bukta, og venner som også flytter eller tar nye steg, mens vi alle har vorre passasjerer i sommeren. Det er den litt merkelige vemodigheta som både er lengsel og en slags melankoli. Nok en sommer, liksom. Nok en togreise, der jeg møtte folk jeg både håpa å møte, og folk jeg ikke visste fantes før jeg møtte dem, så klart. Utsikta fra mitt vesle rom i Gamla Stan: Rett ut på Baggansgatan, brostein, høye lyse murhus, folk som går forbi i sommerkjole, shorts, leier, triller barnevogn, går med kart og Google Map