Når sommern blir til høst. Nye veier i horisonten.


Så våkner jeg en gørrtidlig søndagsmorra i starten av august og kjenner at nå skjedde det. Nå snur sommeren og hodet seg mot høst. Tankene har alt gjort sommeren til minner. Nye tanker om de nye og ukjente veiene som skal gås opp om kort tid, konsentreres.

Sommeren som har vorre så deilig full av overraskelser, absurditeter, bøker, hengekøye, øl, tog, byer, fine folk, pene menn, jobb og plutselig plass på mastergradstudie, hytta som kanskje ikke blir mi mer, sorgen, jubelen på Bukta, og venner som også flytter eller tar nye steg, mens vi alle har vorre passasjerer i sommeren.

Det er den litt merkelige vemodigheta som både er lengsel og en slags melankoli. Nok en sommer, liksom. Nok en togreise, der jeg møtte folk jeg både håpa å møte, og folk jeg ikke visste fantes før jeg møtte dem, så klart. Utsikta fra mitt vesle rom i Gamla Stan: Rett ut på Baggansgatan, brostein, høye lyse murhus, folk som går forbi i sommerkjole, shorts, leier, triller barnevogn, går med kart og Google Maps. Følelsen av å være i det, der og da. Ta på sommerkjolen min, og bare gå ut i sommerdagen og se hva den kan ha med seg. Den har jo alltid det, enten det er en pils i et fangehull, eller en kopp jålekaffe under et kastanjetre. Se på folk. Være varm.

Oslo i det det nærmer seg 30 grader, sekken er full og tung, og det er slutten av juni. Gå opp Karl-Johan da. Fy faen. Haha. Tiggere, en trillion turister, gatekunstnere, fioliner og trekkspill, og så de sinnsyke rytmene fra toppen av parken i slutten av gata. Hotell, sekken av, ned i folkegjørma igjen. Sommerkjolen som er lykkelig på. Rytmene fra parken, øl på Hard Rock. Svett møte, og Akerselva som rant der ved den blå kafeen, med røde teglstein i, som om den var et levende minne fra urtiden. Grava til Oda og Christian. Munch. Alltid mesteren.

Tromsø med midnattsol, heite dager og iskald cider med venninne på Raketten, ennå fyllesjuk fra første kveld på Bukta, og overraskende møter, som alltid, der. Musikken som dundra. Mad Dogs: Ah! Tromsø har det ikke Oslo har: Lukta av nypult sel og clamydia! Vi som hever plastglassene, skåler og skråler. Nypult sel og clamydia. Selvsagt. Vi er et villigbillig folkeferd på Bukta. Vi flirer rått.

Hengekøyedager med cider, Mesteren og Margarita, manuskriptet mitt som nærmer seg ferdig, turene i skogen, med og uten bjørn. Gåturer på sommerstøvete landevei med sønnen min. Jobb, takk og pris. Det blir smalhans i høst. Det blir smalhans i to år.

Men retninga er peika ut.

Sommerens berusende halvliter er snart drukket opp. Den innheoldt et snev malurt, men mest det beste jeg vet. Tenk det.

Høsten neste. Jeg aner ikke hva som vil skje, men noe blir det. Og aldri det jeg tror. Aldri det du tror.

Memento mori.













Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Om å føle seg så inn i hel**te usolidarisk med søringan.

Bilde
 Det var så jeg knapt nok kunne tro mine egne øyne, her om dagen.  Kari Nessa Nordtun er ordfører i Stavanger, men har nå fått ansvar for å utvikle Arbeiderpartiets energipolitikk, melder NTB. – Vi er ett folk, ett land, det er klart vi må jobbe for å jevne ut strømprisen, sier lederen for Arbeiderpartiets nye energiutvalg til  Aftenposten . Strømprisen i Sørvest-Norge lå i forrige uke på 309 øre per kilowattime (kWh), mens prisen i Midt- og Nord-Norge lå på 1,7 øre per kWh. Dermed var strømmen 181 ganger dyrere i sør enn i nord. Slik kan det ikke fortsette mener Nordtun, som sier strømmen må finne en vei mellom prisområdene. Hun er klar på at den dårlige strømforbindelse mellom nord og sør er en utfordring, og at dette må løses. – Dypt urettferdig, sier hun om prisforskjellen mellom Nord- og Sør-Norge.  (kopiert fra NRK). Ja, Kari Nessa Nordtun: det er sannelig djevelsk dypt urettferdig! Samtidig så ser du virkelig ut til å ikke ane at du bebor et land der det er LAAAANGT fra Stavange
Les mer

Når fantasien forsvinner.

Bilde
  En gang da jeg var lita jente og kanskje 7 eller 8 år, sa mamma til meg: Det går et hørespill på Lørdagsbarnetimen som jeg tenkte du kunne få høre på. Det var Mio min Mio av Astrid Lindgren. Og verden vart aldri den samme for meg etter det.  Jeg lengta og lengta fram mot neste lørdag. Mio min Mio. Poesi i tittelen, men for en fortelling! Bildene jeg skapte meg selv i fantasien, da jeg lyttet så ørene nærmest var klistra inntil radioen klokka 17.00 hver lørdag, var helt magiske. Hjerteskjærende. Voldsomme. Lengtende. Ubeskrivelig lykkelige.  Jeg så det for meg. Sterkt, sterkt. Mio som red ut i Den Dunkle Skogen på Miramis med gullhovene. Mio som med sin eneste venn Jumjum ble tatt til fange av den Onde Ridder Kato i den mørkeste natten. Jeg kjente det i hjertet mitt. I hele meg. Mio min Mio.  Senere fulgte andre hørespill på Lørdagsbarnetimen, med Frank Nordli og Ingrid Boman. Pratet først, så endelig: hørespillet. Veien til Agra, Skatten på Sjørøverøya som var så spennende at jeg nes
Les mer

Om å sette katter i bånd.

Bilde
  Katter tar fugler. Mange. Særlig småfugler. Ørn hører til sjeldenhetene.  Det ligger i kattens natur å være en grusom og ubarmhjertig jeger, som til alt overmål forlenger jakt-lykken og fylles med tonnevis av katteendorfiner når den leker med byttet sitt.  Den gjør det ikke fordi den er ond. Den eier ikke empati. Den er ikke et menneske. Den er en katt. Et lykkelig rovdyr.  Det blir færre og færre småfugler. På få år har så mye som 50% av enkelte trekkfuglarter blitt borte. Det er fakta. Google det selv.  Det er ikke kattens skyld. I alle fall ikke særlig mye kattens skyld.  Det er vår skyld. Forskerne sier at klimaendringer, ørkenspredning og ødeleggelse av hekkeplassene har skylda, samt insektmidler. Det er sant. Ikke ei eneste katt har stått for klimaendring, ørkenspredning, ødeleggelse av hekkeplasser eller har spredt insektmidler.  Det er det vi mennesker som driver på med.  Vi hugger ned. Vi sprøyter. Vi dumper ting i fjordene våre og vi gir stort sett faen i fugler og smådyr.
Les mer