Når sommern blir til høst. Nye veier i horisonten.

Så våkner jeg en gørrtidlig søndagsmorra i starten av august og kjenner at nå skjedde det. Nå snur sommeren og hodet seg mot høst. Tankene har alt gjort sommeren til minner. Nye tanker om de nye og ukjente veiene som skal gås opp om kort tid, konsentreres.

Sommeren som har vorre så deilig full av overraskelser, absurditeter, bøker, hengekøye, øl, tog, byer, fine folk, pene menn, jobb og plutselig plass på mastergradstudie, hytta som kanskje ikke blir mi mer, sorgen, jubelen på Bukta, og venner som også flytter eller tar nye steg, mens vi alle har vorre passasjerer i sommeren.

Det er den litt merkelige vemodigheta som både er lengsel og en slags melankoli. Nok en sommer, liksom. Nok en togreise, der jeg møtte folk jeg både håpa å møte, og folk jeg ikke visste fantes før jeg møtte dem, så klart. Utsikta fra mitt vesle rom i Gamla Stan: Rett ut på Baggansgatan, brostein, høye lyse murhus, folk som går forbi i sommerkjole, shorts, leier, triller barnevogn, går med kart og Google Maps. Følelsen av å være i det, der og da. Ta på sommerkjolen min, og bare gå ut i sommerdagen og se hva den kan ha med seg. Den har jo alltid det, enten det er en pils i et fangehull, eller en kopp jålekaffe under et kastanjetre. Se på folk. Være varm.

Oslo i det det nærmer seg 30 grader, sekken er full og tung, og det er slutten av juni. Gå opp Karl-Johan da. Fy faen. Haha. Tiggere, en trillion turister, gatekunstnere, fioliner og trekkspill, og så de sinnsyke rytmene fra toppen av parken i slutten av gata. Hotell, sekken av, ned i folkegjørma igjen. Sommerkjolen som er lykkelig på. Rytmene fra parken, øl på Hard Rock. Svett møte, og Akerselva som rant der ved den blå kafeen, med røde teglstein i, som om den var et levende minne fra urtiden. Grava til Oda og Christian. Munch. Alltid mesteren.

Tromsø med midnattsol, heite dager og iskald cider med venninne på Raketten, ennå fyllesjuk fra første kveld på Bukta, og overraskende møter, som alltid, der. Musikken som dundra. Mad Dogs: Ah! Tromsø har det ikke Oslo har: Lukta av nypult sel og clamydia! Vi som hever plastglassene, skåler og skråler. Nypult sel og clamydia. Selvsagt. Vi er et villigbillig folkeferd på Bukta. Vi flirer rått.

Hengekøyedager med cider, Mesteren og Margarita, manuskriptet mitt som nærmer seg ferdig, turene i skogen, med og uten bjørn. Gåturer på sommerstøvete landevei med sønnen min. Jobb, takk og pris. Det blir smalhans i høst. Det blir smalhans i to år.

Men retninga er peika ut.

Sommerens berusende halvliter er snart drukket opp. Den innheoldt et snev malurt, men mest det beste jeg vet. Tenk det.

Høsten neste. Jeg aner ikke hva som vil skje, men noe blir det. Og aldri det jeg tror. Aldri det du tror.

Memento mori.