Skogdame

Mens penna ennå er i min kraft styrt av mine tanker på impuls lever jeg Ordene mine vil de stå her? når jeg  er død Gått i oppløsning mens pennas metall ikke gjør det av seg selv Livet som er. borte. Når du ikke er.  Når jeg ikke er.  Tida som stopper samtidig med hjertet sitt siste dunk. SNART er like før det NÅ som endrer seg for ALL TID  før alt som kommer. 

Av og til, når man er student, og har hybel i Trondheim, skinner sola sånn skikkelig vårkriblende i februar. Du vet: sånn at du kjenner det i kroppen: Nå er det faen meg vår! Alt for tidlig, selvsagt. Det er meldt snøbyger og dritt framover. Men akkurat i dag, nå, er det smeltevarm vår med sol fra blå himmel. Juhu! Så jeg gjør ferdig mine notater for framlegget jeg skal ha på mandag som kommer, om The Mirror in the Text, til Blixens Den Afrikanske Farm.  Pakker ned pc og bok på lesesal 6301 og finner første og beste buss fra campus og ned til Solsiden. Solsiden har en rekke utendørssitteplasser. Med varmelamper og pledd og greier. Det er bare å finne den beste solplassen og nikke til nærmeste røyker som sitter og hoster og nyter sin pils allerede. Jeg røyker ikke. Jeg vil bare sitte ute og være dekadent med utepils i sola en helt vanlig onsdag klokka 14.30 fordi jeg KAN! Herregud for et deilig liv! Går inn i mørket, finner disken og bestiller en Hansa Lite. Den koster nesten ei