Om å drikke onsdagspils på Solsiden. I februar.

Av og til, når man er student, og har hybel i Trondheim, skinner sola sånn skikkelig vårkriblende i februar. Du vet: sånn at du kjenner det i kroppen: Nå er det faen meg vår! Alt for tidlig, selvsagt. Det er meldt snøbyger og dritt framover. Men akkurat i dag, nå, er det smeltevarm vår med sol fra blå himmel. Juhu!

Så jeg gjør ferdig mine notater for framlegget jeg skal ha på mandag som kommer, om The Mirror in the Text, til Blixens Den Afrikanske Farm. Pakker ned pc og bok på lesesal 6301 og finner første og beste buss fra campus og ned til Solsiden.

Solsiden har en rekke utendørssitteplasser. Med varmelamper og pledd og greier. Det er bare å finne den beste solplassen og nikke til nærmeste røyker som sitter og hoster og nyter sin pils allerede.

Jeg røyker ikke. Jeg vil bare sitte ute og være dekadent med utepils i sola en helt vanlig onsdag klokka 14.30 fordi jeg KAN! Herregud for et deilig liv! Går inn i mørket, finner disken og bestiller en Hansa Lite. Den koster nesten ei timelønn på Miljøtjenesten. Desto større grunn til å nyte den!

Setter meg ute, på saueskinn, et stykke fra ham som røyker som om det gjelder livet. Og det gjør det jo. Sånn sett.

Tenker på alle som er på jobb. Tenker på meg sjøl for et år siden. Da ville jeg sittet på fellesmøte på jobb, og gjort de tingene som vi gjør når vi sitter på fellesmøte på jobb. Gamle stier som liksom aldri blir ferdig trakka opp. Enda vi har gått der tusen milliarden trillioner ganger.

Jeg hever ølla mi, med det dyre innholdet, til en skål til meg sjøl, fortids-dama. Skåler med 2019-meg, som var i snøstorm for akkurat ett år siden. Det forteller minnene på Facebook meg.

Jeg ser på de som kjører forbi, som skal handle mat og har planlagt middag. Jeg tenker på at jeg sitter ute på en helt vanlig onsdag og har det så vanvittig fritt og deilig. Dekadense må til. More is more! Alle floskler om å leve mens man gjør det. Men sånn er det.

Ølla smaker herlig. Særlig fordi det er onsdag klokka 14.30. Så jeg viser en imaginær langfinger til alle som rynker på nesa av det. Som tenker: hm: alkohol hører tacofylla til på fredagskvelden. Føkk det, sier jeg tøft inni meg. Jeg skal på campus tidlig lørdag. Jeg er ikke spesielt begeistra for taco heller, eller helgefylltradisjoner. Jeg digger dagøl, formiddagsøl, og plutselige impulser om å ta bussen ned til Solsiden, bare fordi det er kriblete vårsol, og hodet blir 18 år, og lebestiften og solbrillene er på.

Jeg tenker jeg tar ei til!







Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Om å føle seg så inn i hel**te usolidarisk med søringan.

Bilde
 Det var så jeg knapt nok kunne tro mine egne øyne, her om dagen.  Kari Nessa Nordtun er ordfører i Stavanger, men har nå fått ansvar for å utvikle Arbeiderpartiets energipolitikk, melder NTB. – Vi er ett folk, ett land, det er klart vi må jobbe for å jevne ut strømprisen, sier lederen for Arbeiderpartiets nye energiutvalg til  Aftenposten . Strømprisen i Sørvest-Norge lå i forrige uke på 309 øre per kilowattime (kWh), mens prisen i Midt- og Nord-Norge lå på 1,7 øre per kWh. Dermed var strømmen 181 ganger dyrere i sør enn i nord. Slik kan det ikke fortsette mener Nordtun, som sier strømmen må finne en vei mellom prisområdene. Hun er klar på at den dårlige strømforbindelse mellom nord og sør er en utfordring, og at dette må løses. – Dypt urettferdig, sier hun om prisforskjellen mellom Nord- og Sør-Norge.  (kopiert fra NRK). Ja, Kari Nessa Nordtun: det er sannelig djevelsk dypt urettferdig! Samtidig så ser du virkelig ut til å ikke ane at du bebor et land der det er LAAAANGT fra Stavange
Les mer

Når fantasien forsvinner.

Bilde
  En gang da jeg var lita jente og kanskje 7 eller 8 år, sa mamma til meg: Det går et hørespill på Lørdagsbarnetimen som jeg tenkte du kunne få høre på. Det var Mio min Mio av Astrid Lindgren. Og verden vart aldri den samme for meg etter det.  Jeg lengta og lengta fram mot neste lørdag. Mio min Mio. Poesi i tittelen, men for en fortelling! Bildene jeg skapte meg selv i fantasien, da jeg lyttet så ørene nærmest var klistra inntil radioen klokka 17.00 hver lørdag, var helt magiske. Hjerteskjærende. Voldsomme. Lengtende. Ubeskrivelig lykkelige.  Jeg så det for meg. Sterkt, sterkt. Mio som red ut i Den Dunkle Skogen på Miramis med gullhovene. Mio som med sin eneste venn Jumjum ble tatt til fange av den Onde Ridder Kato i den mørkeste natten. Jeg kjente det i hjertet mitt. I hele meg. Mio min Mio.  Senere fulgte andre hørespill på Lørdagsbarnetimen, med Frank Nordli og Ingrid Boman. Pratet først, så endelig: hørespillet. Veien til Agra, Skatten på Sjørøverøya som var så spennende at jeg nes
Les mer

Om å sette katter i bånd.

Bilde
  Katter tar fugler. Mange. Særlig småfugler. Ørn hører til sjeldenhetene.  Det ligger i kattens natur å være en grusom og ubarmhjertig jeger, som til alt overmål forlenger jakt-lykken og fylles med tonnevis av katteendorfiner når den leker med byttet sitt.  Den gjør det ikke fordi den er ond. Den eier ikke empati. Den er ikke et menneske. Den er en katt. Et lykkelig rovdyr.  Det blir færre og færre småfugler. På få år har så mye som 50% av enkelte trekkfuglarter blitt borte. Det er fakta. Google det selv.  Det er ikke kattens skyld. I alle fall ikke særlig mye kattens skyld.  Det er vår skyld. Forskerne sier at klimaendringer, ørkenspredning og ødeleggelse av hekkeplassene har skylda, samt insektmidler. Det er sant. Ikke ei eneste katt har stått for klimaendring, ørkenspredning, ødeleggelse av hekkeplasser eller har spredt insektmidler.  Det er det vi mennesker som driver på med.  Vi hugger ned. Vi sprøyter. Vi dumper ting i fjordene våre og vi gir stort sett faen i fugler og smådyr.
Les mer