Om å drikke onsdagspils på Solsiden. I februar.

Av og til, når man er student, og har hybel i Trondheim, skinner sola sånn skikkelig vårkriblende i februar. Du vet: sånn at du kjenner det i kroppen: Nå er det faen meg vår! Alt for tidlig, selvsagt. Det er meldt snøbyger og dritt framover. Men akkurat i dag, nå, er det smeltevarm vår med sol fra blå himmel. Juhu!

Så jeg gjør ferdig mine notater for framlegget jeg skal ha på mandag som kommer, om The Mirror in the Text, til Blixens Den Afrikanske Farm. Pakker ned pc og bok på lesesal 6301 og finner første og beste buss fra campus og ned til Solsiden.

Solsiden har en rekke utendørssitteplasser. Med varmelamper og pledd og greier. Det er bare å finne den beste solplassen og nikke til nærmeste røyker som sitter og hoster og nyter sin pils allerede.

Jeg røyker ikke. Jeg vil bare sitte ute og være dekadent med utepils i sola en helt vanlig onsdag klokka 14.30 fordi jeg KAN! Herregud for et deilig liv! Går inn i mørket, finner disken og bestiller en Hansa Lite. Den koster nesten ei timelønn på Miljøtjenesten. Desto større grunn til å nyte den!

Setter meg ute, på saueskinn, et stykke fra ham som røyker som om det gjelder livet. Og det gjør det jo. Sånn sett.

Tenker på alle som er på jobb. Tenker på meg sjøl for et år siden. Da ville jeg sittet på fellesmøte på jobb, og gjort de tingene som vi gjør når vi sitter på fellesmøte på jobb. Gamle stier som liksom aldri blir ferdig trakka opp. Enda vi har gått der tusen milliarden trillioner ganger.

Jeg hever ølla mi, med det dyre innholdet, til en skål til meg sjøl, fortids-dama. Skåler med 2019-meg, som var i snøstorm for akkurat ett år siden. Det forteller minnene på Facebook meg.

Jeg ser på de som kjører forbi, som skal handle mat og har planlagt middag. Jeg tenker på at jeg sitter ute på en helt vanlig onsdag og har det så vanvittig fritt og deilig. Dekadense må til. More is more! Alle floskler om å leve mens man gjør det. Men sånn er det.

Ølla smaker herlig. Særlig fordi det er onsdag klokka 14.30. Så jeg viser en imaginær langfinger til alle som rynker på nesa av det. Som tenker: hm: alkohol hører tacofylla til på fredagskvelden. Føkk det, sier jeg tøft inni meg. Jeg skal på campus tidlig lørdag. Jeg er ikke spesielt begeistra for taco heller, eller helgefylltradisjoner. Jeg digger dagøl, formiddagsøl, og plutselige impulser om å ta bussen ned til Solsiden, bare fordi det er kriblete vårsol, og hodet blir 18 år, og lebestiften og solbrillene er på.

Jeg tenker jeg tar ei til!







Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Om å føle seg så inn i hel**te usolidarisk med søringan.

Bilde
 Det var så jeg knapt nok kunne tro mine egne øyne, her om dagen.  Kari Nessa Nordtun er ordfører i Stavanger, men har nå fått ansvar for å utvikle Arbeiderpartiets energipolitikk, melder NTB. – Vi er ett folk, ett land, det er klart vi må jobbe for å jevne ut strømprisen, sier lederen for Arbeiderpartiets nye energiutvalg til  Aftenposten . Strømprisen i Sørvest-Norge lå i forrige uke på 309 øre per kilowattime (kWh), mens prisen i Midt- og Nord-Norge lå på 1,7 øre per kWh. Dermed var strømmen 181 ganger dyrere i sør enn i nord. Slik kan det ikke fortsette mener Nordtun, som sier strømmen må finne en vei mellom prisområdene. Hun er klar på at den dårlige strømforbindelse mellom nord og sør er en utfordring, og at dette må løses. – Dypt urettferdig, sier hun om prisforskjellen mellom Nord- og Sør-Norge.  (kopiert fra NRK). Ja, Kari Nessa Nordtun: det er sannelig djevelsk dypt urettferdig! Samtidig så ser du virkelig ut til å ikke ane at du bebor et land der det er LAAAANGT fra Stavange
Les mer

En stjerne skinner i natt. Før tusen av de faller grusomt ned.

Bilde
Jeg er ei alt for førjulsglad dame som irriterer mange, mange ved å kjøpe årets første julemarsipan alt i oktober og henger opp mine vakre bildeadventskalender før det er blitt 1.desember.  Men i dag ER det første november, liksom adventsmåneden, og da jeg stod opp klokka 6 var det ennå ikke mer enn antydning til litt grønt nederst i horisonten. Stjernene skinte. Det var stille, iskaldt og vakkert, slik det er her i nord når kulden kommer og det ikke er lenge før sola sier takk for i år.  Så jeg var i deilig adventshumør da jeg satte meg i bilen, som jeg hadde forhandsstarta i god tid, før jeg kjørte på jobb, og sang av hjertets barnslige røst, uansett hvor mye hedning jeg er:  En stjerne skinner i natt! Nå er den hellige time Vi står i stjerneskinn og hører klokkene kime nå ringes julen inn. Jeg hadde på radioen og klokka 8 brøt NRK nyhetene inn i min trygge julesang i de vakreste omgivelser, ennå med en bleik måne og ei klar stjerne skinnende ned på meg.  Israels bombing av flyktning
Les mer

Om å la et hus dø uten verdighet.

Bilde
  I går var jeg på vandring til barndommens og ungdommens mest spennende hus: Ungdomshuset i Evenesmark. Herregud for et spennende hus det var! For når det var åpent, var det fordi spennende ting skulle skje der!  I min barndom: juletrefesten. Juletreet midt i salen, bordene rundt treet. Det durte i kakkelovnen i hjørnet, av sprakende brennende bjørk. Vedkorga full. Vi unger måtte ikke komme for nær, men det var ingen fare, for som unger flest sprang vi mest rundt treet. Fra kjøkkenet innenfor scena sivet lukta av varm, søt kakao fra storkjelen ut. Geskjeftige damer var i sving der inne. Adgang forbudt for unger.  Opp den kalde trange loftstrappa klampa det i utesko. Kåper og frakker skulle henges av der oppe og kaketiner ble oppbevart der. Det lukta kaldt og rått, men varmen steig snart opp dit også.  Snart runget salen av prat, latter, julesanger og gangen rundt treet, mens vi unger var passelig redde og spente på julenissen. For hvis man ikke hadde vært snill risikerte man å havne i
Les mer