svartere
Så er de der igjen. Svarte tanker. Ormehull i hjernen. Suger til seg alle lyse tanker. Alle ideer. Forsvinner inn i svarte hull. Så meningsløst. Det hele. Ingenting. Svart likegyldig ingenting. Våren som bare er uttapå. Der fortidsmeg så for meg at jeg gikk i fine kjolen min: ut i varm vår. Frisk og glad. Endelig! Prate med medstudenter, banne i takt over eksamen, men likevel: klare det. På grunn av de andre. På grunn av meg sjøl. Buss til byen. Med fine kjolen på og minst tjue grader og utepils på Selma, eller SanSebastian på torget. Se på pene menn. Ha solbriller på. Være i det. Leve! Svarte hull suger dette til vandskapte fantasier, som fyllesjuke tankefostre, mister formene sine, som om Salvador Dali har malt dem i mørket. Med infiserte vrengfarger og paletten oppned. Det er ingen vår. Det er korona og snø. Det er kaldt og regn. Det er hybelen med alle ting i verden på skjerm. Studiene (mine herrer!) der alt henvises til hvor satans enkelt det kan gjøres med linker, ne