svartere

Så er de der igjen.
Svarte tanker. Ormehull i hjernen. Suger til seg alle lyse tanker. Alle ideer. Forsvinner inn i svarte hull.

Så meningsløst. Det hele. Ingenting. Svart likegyldig ingenting.

Våren som bare er uttapå. Der fortidsmeg så for meg at jeg gikk i fine kjolen min: ut i varm vår. Frisk og glad. Endelig! Prate med medstudenter, banne i takt over eksamen, men likevel: klare det. På grunn av de andre. På grunn av meg sjøl.

Buss til byen. Med fine kjolen på og minst tjue grader og utepils på Selma, eller SanSebastian på torget. Se på pene menn. Ha solbriller på. Være i det. Leve!

Svarte hull suger dette til vandskapte fantasier, som fyllesjuke tankefostre, mister formene sine, som om Salvador Dali har malt dem i mørket. Med infiserte vrengfarger og paletten oppned.

Det er ingen vår. Det er korona og snø. Det er kaldt og regn. Det er hybelen med alle ting i verden på skjerm. Studiene (mine herrer!) der alt henvises til hvor satans enkelt det kan gjøres med linker, nett, vpn, oria, moria slott, og jeg får det ikke til. Ikke sjanse i noen hav som helst. Sitter nede under jorda. Fine kjolen henger på knaggen sin. Sist brukt i august. Da jeg visste den skulle fram og på meg igjen nå. Ikke.

Chatboksen min på Facebook: uten de chattene jeg skulle fått, skulle sendt. Bare visvas. Erta berta sukkererta.

Jeg ser inn i tunnelen. Den er tom. Ingen lys i enden. Bare tom gjenklang av det som forsvant inn. Som aldri kommer ut. Blindebukk uten mening.

Skjermfolkene som snakker om alt det fine med skjerm. At det går så jævlig fint. At det ikke fins ensomhet, bare sammen uten å være sammen. Alle sammen. Mens tida tikker ut sekundene sine. Mens jeg ser meg i speilet og ser at jeg ikke er den jeg skulle være i vår. At øyene blir til svarte hull, de også. Pupillene som suger inn lyset, skiller det fra mørket i sitt forsøk på å skape mening.

Jeg tenker på Dido. Som alltid. På Oda. Som vanlig. På refuseringer av livets planer. Jeg tenker på festivalen jeg ikke skal på. På ham. Så klart.

To tusen lysår unna.
Uansett hvor nær.














Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Om å føle seg så inn i hel**te usolidarisk med søringan.

Bilde
 Det var så jeg knapt nok kunne tro mine egne øyne, her om dagen.  Kari Nessa Nordtun er ordfører i Stavanger, men har nå fått ansvar for å utvikle Arbeiderpartiets energipolitikk, melder NTB. – Vi er ett folk, ett land, det er klart vi må jobbe for å jevne ut strømprisen, sier lederen for Arbeiderpartiets nye energiutvalg til  Aftenposten . Strømprisen i Sørvest-Norge lå i forrige uke på 309 øre per kilowattime (kWh), mens prisen i Midt- og Nord-Norge lå på 1,7 øre per kWh. Dermed var strømmen 181 ganger dyrere i sør enn i nord. Slik kan det ikke fortsette mener Nordtun, som sier strømmen må finne en vei mellom prisområdene. Hun er klar på at den dårlige strømforbindelse mellom nord og sør er en utfordring, og at dette må løses. – Dypt urettferdig, sier hun om prisforskjellen mellom Nord- og Sør-Norge.  (kopiert fra NRK). Ja, Kari Nessa Nordtun: det er sannelig djevelsk dypt urettferdig! Samtidig så ser du virkelig ut til å ikke ane at du bebor et land der det er LAAAANGT fra Stavange
Les mer

Når fantasien forsvinner.

Bilde
  En gang da jeg var lita jente og kanskje 7 eller 8 år, sa mamma til meg: Det går et hørespill på Lørdagsbarnetimen som jeg tenkte du kunne få høre på. Det var Mio min Mio av Astrid Lindgren. Og verden vart aldri den samme for meg etter det.  Jeg lengta og lengta fram mot neste lørdag. Mio min Mio. Poesi i tittelen, men for en fortelling! Bildene jeg skapte meg selv i fantasien, da jeg lyttet så ørene nærmest var klistra inntil radioen klokka 17.00 hver lørdag, var helt magiske. Hjerteskjærende. Voldsomme. Lengtende. Ubeskrivelig lykkelige.  Jeg så det for meg. Sterkt, sterkt. Mio som red ut i Den Dunkle Skogen på Miramis med gullhovene. Mio som med sin eneste venn Jumjum ble tatt til fange av den Onde Ridder Kato i den mørkeste natten. Jeg kjente det i hjertet mitt. I hele meg. Mio min Mio.  Senere fulgte andre hørespill på Lørdagsbarnetimen, med Frank Nordli og Ingrid Boman. Pratet først, så endelig: hørespillet. Veien til Agra, Skatten på Sjørøverøya som var så spennende at jeg nes
Les mer

Om å sette katter i bånd.

Bilde
  Katter tar fugler. Mange. Særlig småfugler. Ørn hører til sjeldenhetene.  Det ligger i kattens natur å være en grusom og ubarmhjertig jeger, som til alt overmål forlenger jakt-lykken og fylles med tonnevis av katteendorfiner når den leker med byttet sitt.  Den gjør det ikke fordi den er ond. Den eier ikke empati. Den er ikke et menneske. Den er en katt. Et lykkelig rovdyr.  Det blir færre og færre småfugler. På få år har så mye som 50% av enkelte trekkfuglarter blitt borte. Det er fakta. Google det selv.  Det er ikke kattens skyld. I alle fall ikke særlig mye kattens skyld.  Det er vår skyld. Forskerne sier at klimaendringer, ørkenspredning og ødeleggelse av hekkeplassene har skylda, samt insektmidler. Det er sant. Ikke ei eneste katt har stått for klimaendring, ørkenspredning, ødeleggelse av hekkeplasser eller har spredt insektmidler.  Det er det vi mennesker som driver på med.  Vi hugger ned. Vi sprøyter. Vi dumper ting i fjordene våre og vi gir stort sett faen i fugler og smådyr.
Les mer