svartere

Så er de der igjen.
Svarte tanker. Ormehull i hjernen. Suger til seg alle lyse tanker. Alle ideer. Forsvinner inn i svarte hull.

Så meningsløst. Det hele. Ingenting. Svart likegyldig ingenting.

Våren som bare er uttapå. Der fortidsmeg så for meg at jeg gikk i fine kjolen min: ut i varm vår. Frisk og glad. Endelig! Prate med medstudenter, banne i takt over eksamen, men likevel: klare det. På grunn av de andre. På grunn av meg sjøl.

Buss til byen. Med fine kjolen på og minst tjue grader og utepils på Selma, eller SanSebastian på torget. Se på pene menn. Ha solbriller på. Være i det. Leve!

Svarte hull suger dette til vandskapte fantasier, som fyllesjuke tankefostre, mister formene sine, som om Salvador Dali har malt dem i mørket. Med infiserte vrengfarger og paletten oppned.

Det er ingen vår. Det er korona og snø. Det er kaldt og regn. Det er hybelen med alle ting i verden på skjerm. Studiene (mine herrer!) der alt henvises til hvor satans enkelt det kan gjøres med linker, nett, vpn, oria, moria slott, og jeg får det ikke til. Ikke sjanse i noen hav som helst. Sitter nede under jorda. Fine kjolen henger på knaggen sin. Sist brukt i august. Da jeg visste den skulle fram og på meg igjen nå. Ikke.

Chatboksen min på Facebook: uten de chattene jeg skulle fått, skulle sendt. Bare visvas. Erta berta sukkererta.

Jeg ser inn i tunnelen. Den er tom. Ingen lys i enden. Bare tom gjenklang av det som forsvant inn. Som aldri kommer ut. Blindebukk uten mening.

Skjermfolkene som snakker om alt det fine med skjerm. At det går så jævlig fint. At det ikke fins ensomhet, bare sammen uten å være sammen. Alle sammen. Mens tida tikker ut sekundene sine. Mens jeg ser meg i speilet og ser at jeg ikke er den jeg skulle være i vår. At øyene blir til svarte hull, de også. Pupillene som suger inn lyset, skiller det fra mørket i sitt forsøk på å skape mening.

Jeg tenker på Dido. Som alltid. På Oda. Som vanlig. På refuseringer av livets planer. Jeg tenker på festivalen jeg ikke skal på. På ham. Så klart.

To tusen lysår unna.
Uansett hvor nær.














Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Om å føle seg så inn i hel**te usolidarisk med søringan.

Bilde
 Det var så jeg knapt nok kunne tro mine egne øyne, her om dagen.  Kari Nessa Nordtun er ordfører i Stavanger, men har nå fått ansvar for å utvikle Arbeiderpartiets energipolitikk, melder NTB. – Vi er ett folk, ett land, det er klart vi må jobbe for å jevne ut strømprisen, sier lederen for Arbeiderpartiets nye energiutvalg til  Aftenposten . Strømprisen i Sørvest-Norge lå i forrige uke på 309 øre per kilowattime (kWh), mens prisen i Midt- og Nord-Norge lå på 1,7 øre per kWh. Dermed var strømmen 181 ganger dyrere i sør enn i nord. Slik kan det ikke fortsette mener Nordtun, som sier strømmen må finne en vei mellom prisområdene. Hun er klar på at den dårlige strømforbindelse mellom nord og sør er en utfordring, og at dette må løses. – Dypt urettferdig, sier hun om prisforskjellen mellom Nord- og Sør-Norge.  (kopiert fra NRK). Ja, Kari Nessa Nordtun: det er sannelig djevelsk dypt urettferdig! Samtidig så ser du virkelig ut til å ikke ane at du bebor et land der det er LAAAANGT fra Stavange
Les mer

En stjerne skinner i natt. Før tusen av de faller grusomt ned.

Bilde
Jeg er ei alt for førjulsglad dame som irriterer mange, mange ved å kjøpe årets første julemarsipan alt i oktober og henger opp mine vakre bildeadventskalender før det er blitt 1.desember.  Men i dag ER det første november, liksom adventsmåneden, og da jeg stod opp klokka 6 var det ennå ikke mer enn antydning til litt grønt nederst i horisonten. Stjernene skinte. Det var stille, iskaldt og vakkert, slik det er her i nord når kulden kommer og det ikke er lenge før sola sier takk for i år.  Så jeg var i deilig adventshumør da jeg satte meg i bilen, som jeg hadde forhandsstarta i god tid, før jeg kjørte på jobb, og sang av hjertets barnslige røst, uansett hvor mye hedning jeg er:  En stjerne skinner i natt! Nå er den hellige time Vi står i stjerneskinn og hører klokkene kime nå ringes julen inn. Jeg hadde på radioen og klokka 8 brøt NRK nyhetene inn i min trygge julesang i de vakreste omgivelser, ennå med en bleik måne og ei klar stjerne skinnende ned på meg.  Israels bombing av flyktning
Les mer

Om å la et hus dø uten verdighet.

Bilde
  I går var jeg på vandring til barndommens og ungdommens mest spennende hus: Ungdomshuset i Evenesmark. Herregud for et spennende hus det var! For når det var åpent, var det fordi spennende ting skulle skje der!  I min barndom: juletrefesten. Juletreet midt i salen, bordene rundt treet. Det durte i kakkelovnen i hjørnet, av sprakende brennende bjørk. Vedkorga full. Vi unger måtte ikke komme for nær, men det var ingen fare, for som unger flest sprang vi mest rundt treet. Fra kjøkkenet innenfor scena sivet lukta av varm, søt kakao fra storkjelen ut. Geskjeftige damer var i sving der inne. Adgang forbudt for unger.  Opp den kalde trange loftstrappa klampa det i utesko. Kåper og frakker skulle henges av der oppe og kaketiner ble oppbevart der. Det lukta kaldt og rått, men varmen steig snart opp dit også.  Snart runget salen av prat, latter, julesanger og gangen rundt treet, mens vi unger var passelig redde og spente på julenissen. For hvis man ikke hadde vært snill risikerte man å havne i
Les mer