Skogdame

Så sitter jeg her. Siste lørdags formiddag på hybelen min Down Under. Uten at jeg skal skryte på meg at det ble flere undere enn down'er. Men likevel vemodig.  Trondheim er en jabbete by. Bartebyen, eller bartis, som jeg nonsjalant kaller den. Men vi er blitt litt venner, byen og jeg. Den er ekstrovert. Jeg er introvert. Men likevel. På de få seine kvelder, når jeg i lett ølsvai har venta på bussen på Bakkegata, Solsiden, i Prinsensgate, eller i Olav Tryggvassons gate. Da har jeg alltid følt meg trygg. I snøkov om vinteren, eller i stille, stille nattetime, med Nidelven som en bedagelig kompis, så stille rennende under Bakke bro, eller gamle bybro.  Da jeg var halvlita anbefalte mamma ei bok til meg. Tell bare de lykkelige Timene het den. Og det er slik man gjør når man sier hadet til noen. Da teller man de lykkelige timene. Og jeg har sannelig hatt mine lykkelige timer i denne byen. Den er midt i Norge. Jeg er midt i livet. Så vi har våre fellesnevnere. Lykkelige timer på Dragvoll

Grillingstiden er over oss. I følge reklamen. Som starta alt i slutten av februar. Med trinne lykkelige hvite folk midt i livet, som griller som om dette er det enste riktige å gjøre når man er lykkelig, trinn og midt i livet og det ligger antydning om sommer i lufta, eller i alle fall på de mest optimistiske datostemplingene på meieriprodukter. For grillreklamene starter alltid mens det ennå ligger slaps på veiene nord for Sinsenkrysset.  Så da gjør vi det, da. Følger reklamen, leter opp nærmeste park og hamstrer engangsgriller, ferdigmarinerte spareribs, maiskolber, kyllingspyd, grisespyd, hjertesalat, BBQ-saus og forklær med de mest horrible fargetrykk frampå, med bilde av veldreide nakne overkropper som skal skjule våre middelalderske humper og valker mens vi flipper feite hamburgere og synger Seasons in the Sun, og passer på at ikke dryppende fett fra ribbestykkene finner veien ned i luftehullene på våre velbrukte crocks. Skulle tatt seg ut å komme på legevakta med crocks smelta f