Om å si hadet.

Så sitter jeg her. Siste lørdags formiddag på hybelen min Down Under. Uten at jeg skal skryte på meg at det ble flere undere enn down'er. Men likevel vemodig. 

Trondheim er en jabbete by. Bartebyen, eller bartis, som jeg nonsjalant kaller den. Men vi er blitt litt venner, byen og jeg. Den er ekstrovert. Jeg er introvert. Men likevel. På de få seine kvelder, når jeg i lett ølsvai har venta på bussen på Bakkegata, Solsiden, i Prinsensgate, eller i Olav Tryggvassons gate. Da har jeg alltid følt meg trygg. I snøkov om vinteren, eller i stille, stille nattetime, med Nidelven som en bedagelig kompis, så stille rennende under Bakke bro, eller gamle bybro. 

Da jeg var halvlita anbefalte mamma ei bok til meg. Tell bare de lykkelige Timene het den. Og det er slik man gjør når man sier hadet til noen. Da teller man de lykkelige timene. Og jeg har sannelig hatt mine lykkelige timer i denne byen. Den er midt i Norge. Jeg er midt i livet. Så vi har våre fellesnevnere.

Lykkelige timer på Dragvoll, bærende på en haug nye pensumbøker. De beste av alle: antikkens greske tragedier, og komedier. Sitte på biblioteket, lese, nikke til noen fra samme kurs. Kantina med mine yndlingsmenn i verden på veggen: Sokrates, Platon og Aristoteles. 

Lykkelige timer på Solsiden, enten alene, bare observerende, eller sammen med venner som jeg ikke kjente da jeg kom hit til byen, og som jeg kanskje aldri mer vil se. Men der og da: veikryss der livet er tilstede der og da. Som du vet er jeg en som elsker å leve, som setter pris på alle slike veikryss der livet bare er.

Lykkelige timer rundt Nidarosdomen, og inn i Erkebispegården, der jeg fant et kors i en stein i veggen, og guiden på museet fortalte meg at det ikke var et kors, men et steinhuggermerke. Igjen dette veikrysset, i et kryss hugget i stein. Steinhuggeren. Han på 1300-1400-tallet, i middelalderen. Jeg i 2021, i egen midtalder. Et ordløst møte, der hans hilsen til ettertiden ble sett av meg. Er det ikke fantastisk?

Lykkelige timer på Mormors. Med sønn, svigerdatter, kanelsnurr og av og til på en snurr helt aleine, eller sammen med slekt jeg ikke hadde vist om før, eller venner fra nord på besøk i byen. Rasende billig øl og gamle mormor'er på svarthvittfotografier fra en annen tid, stirrende høytidelig på oss fra veggene. 

Lykken av å bli kjent i en by, av å kjenne at byen blir litt hjem. At du er tatt i mot, på byers sedvanlige lett likegyldige måte: den er jo travel, forståss, den har ikke særlig god tid til deg, fordi du er så kort tid der. Trondheim har vært her så lenge. Den føler seg viktig. Den kan ennå kjenne vikingenes steg på seg. Kan kjenne dramaets blodsutgytelser, kongers pompøse tilstedeværelse, religioners vekslinger, og pulsen fra det som ble Norge. Vet du at Norge bare er av Norðweg : veien nord? Det er sannelig ikke rare navnet. Jeg mener Norge burde hete noe mye tøffere, som avspeiler våre forfedres fantastiske båtbyggerkunnskaper, likestillingen før kvinner skulle tie i forsamlingen. Ett eller annet. Det kjennes ut som om Trondheim er enig i det. Den ville nok hatt et ord med i laget, da Norðweg ble til Norge. Vel, vel, vi het også norðmanna land. Det er tross alt litt tøffere enn å bare være en vei. Syns jeg. 

Rute 12. Dragvoll. Ruta mi. Bussen min. For det meste med munnbind. Stoppestedene man blir så kjent med. Alt skal være med meg i minnet mitt når jeg forlater i overmorgen. 

Det er på tide. 

Jeg kjenner det. 

Jeg skal videre. Kanskje blir neste stopp, på en hyggelig hybel, MED havutsikt, på sørvestsida av Tromsøya, en av de siste hyblene jeg bebor. Som min sønn sa: mamma, du burde kanskje begynne å tenke litt på CV'en din? Og det er det jeg ønsker meg nå: fast jobb. Helst i Tromsø, men hvem vet? Jeg er (dessverre?) alltid klar for å satse alt, ett eller annet sted, med ett eller annet annet enn jeg egentlig først trodde. Men jeg er svært glad for å kunne flytte til Tromsø igjen. Jeg elsker Tromsø. Om Tromsø var en mann ville jeg fridd. Slik er det med meg og Tromsø. Men likevel. 

Det er vemodig å forlate Trondheim. Med sitt elendige klima. Med sine "sjøh" til alle kanter. Med sine grønne leddbusser og sine vakre, vakre hus. Bakklandet. Herregud for en vakker liten by i byen. Brostein, fortauskaffeer, og Nidelven, stille og vakker du er. Sannelig. Jeg skal snart ta rute 12 ned til byen. Gå rundt og si hadet til mine steder. Ta ei øl på Mormors. Det er det jeg skal gjøre. Før livet mitt her fordeles i pappesker og sendes nord. Der nord-livet venter på meg og jeg kjenner at jeg er klar for det nå. 

Men mine to år her i barteby, vikingbyen, den trauste byen, har satt seg i meg. Og vil være med meg. Jeg lærte ett og annet om meg sjøl her. 

Bildene har jeg tatt sjøl. og fakta om Norge har jeg bare glatt henta fra Wikipedia. Egentlig helt på trynet for en akademiker. Kanskje nettopp derfor.