Om å si hadet.

Så sitter jeg her. Siste lørdags formiddag på hybelen min Down Under. Uten at jeg skal skryte på meg at det ble flere undere enn down'er. Men likevel vemodig. 

Trondheim er en jabbete by. Bartebyen, eller bartis, som jeg nonsjalant kaller den. Men vi er blitt litt venner, byen og jeg. Den er ekstrovert. Jeg er introvert. Men likevel. På de få seine kvelder, når jeg i lett ølsvai har venta på bussen på Bakkegata, Solsiden, i Prinsensgate, eller i Olav Tryggvassons gate. Da har jeg alltid følt meg trygg. I snøkov om vinteren, eller i stille, stille nattetime, med Nidelven som en bedagelig kompis, så stille rennende under Bakke bro, eller gamle bybro. 


Da jeg var halvlita anbefalte mamma ei bok til meg. Tell bare de lykkelige Timene het den. Og det er slik man gjør når man sier hadet til noen. Da teller man de lykkelige timene. Og jeg har sannelig hatt mine lykkelige timer i denne byen. Den er midt i Norge. Jeg er midt i livet. Så vi har våre fellesnevnere.

Lykkelige timer på Dragvoll, bærende på en haug nye pensumbøker. De beste av alle: antikkens greske tragedier, og komedier. Sitte på biblioteket, lese, nikke til noen fra samme kurs. Kantina med mine yndlingsmenn i verden på veggen: Sokrates, Platon og Aristoteles. 


Lykkelige timer på Solsiden, enten alene, bare observerende, eller sammen med venner som jeg ikke kjente da jeg kom hit til byen, og som jeg kanskje aldri mer vil se. Men der og da: veikryss der livet er tilstede der og da. Som du vet er jeg en som elsker å leve, som setter pris på alle slike veikryss der livet bare er.

Lykkelige timer rundt Nidarosdomen, og inn i Erkebispegården, der jeg fant et kors i en stein i veggen, og guiden på museet fortalte meg at det ikke var et kors, men et steinhuggermerke. Igjen dette veikrysset, i et kryss hugget i stein. Steinhuggeren. Han på 1300-1400-tallet, i middelalderen. Jeg i 2021, i egen midtalder. Et ordløst møte, der hans hilsen til ettertiden ble sett av meg. Er det ikke fantastisk?


Lykkelige timer på Mormors. Med sønn, svigerdatter, kanelsnurr og av og til på en snurr helt aleine, eller sammen med slekt jeg ikke hadde vist om før, eller venner fra nord på besøk i byen. Rasende billig øl og gamle mormor'er på svarthvittfotografier fra en annen tid, stirrende høytidelig på oss fra veggene. 


Lykken av å bli kjent i en by, av å kjenne at byen blir litt hjem. At du er tatt i mot, på byers sedvanlige lett likegyldige måte: den er jo travel, forståss, den har ikke særlig god tid til deg, fordi du er så kort tid der. Trondheim har vært her så lenge. Den føler seg viktig. Den kan ennå kjenne vikingenes steg på seg. Kan kjenne dramaets blodsutgytelser, kongers pompøse tilstedeværelse, religioners vekslinger, og pulsen fra det som ble Norge. Vet du at Norge bare er av Norðweg : veien nord? Det er sannelig ikke rare navnet. Jeg mener Norge burde hete noe mye tøffere, som avspeiler våre forfedres fantastiske båtbyggerkunnskaper, likestillingen før kvinner skulle tie i forsamlingen. Ett eller annet. Det kjennes ut som om Trondheim er enig i det. Den ville nok hatt et ord med i laget, da Norðweg ble til Norge. Vel, vel, vi het også norðmanna land. Det er tross alt litt tøffere enn å bare være en vei. Syns jeg. 

Rute 12. Dragvoll. Ruta mi. Bussen min. For det meste med munnbind. Stoppestedene man blir så kjent med. Alt skal være med meg i minnet mitt når jeg forlater i overmorgen. 

Det er på tide. 

Jeg kjenner det. 

Jeg skal videre. Kanskje blir neste stopp, på en hyggelig hybel, MED havutsikt, på sørvestsida av Tromsøya, en av de siste hyblene jeg bebor. Som min sønn sa: mamma, du burde kanskje begynne å tenke litt på CV'en din? Og det er det jeg ønsker meg nå: fast jobb. Helst i Tromsø, men hvem vet? Jeg er (dessverre?) alltid klar for å satse alt, ett eller annet sted, med ett eller annet annet enn jeg egentlig først trodde. Men jeg er svært glad for å kunne flytte til Tromsø igjen. Jeg elsker Tromsø. Om Tromsø var en mann ville jeg fridd. Slik er det med meg og Tromsø. Men likevel. 

Det er vemodig å forlate Trondheim. Med sitt elendige klima. Med sine "sjøh" til alle kanter. Med sine grønne leddbusser og sine vakre, vakre hus. Bakklandet. Herregud for en vakker liten by i byen. Brostein, fortauskaffeer, og Nidelven, stille og vakker du er. Sannelig. Jeg skal snart ta rute 12 ned til byen. Gå rundt og si hadet til mine steder. Ta ei øl på Mormors. Det er det jeg skal gjøre. Før livet mitt her fordeles i pappesker og sendes nord. Der nord-livet venter på meg og jeg kjenner at jeg er klar for det nå. 


Men mine to år her i barteby, vikingbyen, den trauste byen, har satt seg i meg. Og vil være med meg. Jeg lærte ett og annet om meg sjøl her. 


Bildene har jeg tatt sjøl. og fakta om Norge har jeg bare glatt henta fra Wikipedia. Egentlig helt på trynet for en akademiker. Kanskje nettopp derfor. 





Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Om å føle seg så inn i hel**te usolidarisk med søringan.

Bilde
 Det var så jeg knapt nok kunne tro mine egne øyne, her om dagen.  Kari Nessa Nordtun er ordfører i Stavanger, men har nå fått ansvar for å utvikle Arbeiderpartiets energipolitikk, melder NTB. – Vi er ett folk, ett land, det er klart vi må jobbe for å jevne ut strømprisen, sier lederen for Arbeiderpartiets nye energiutvalg til  Aftenposten . Strømprisen i Sørvest-Norge lå i forrige uke på 309 øre per kilowattime (kWh), mens prisen i Midt- og Nord-Norge lå på 1,7 øre per kWh. Dermed var strømmen 181 ganger dyrere i sør enn i nord. Slik kan det ikke fortsette mener Nordtun, som sier strømmen må finne en vei mellom prisområdene. Hun er klar på at den dårlige strømforbindelse mellom nord og sør er en utfordring, og at dette må løses. – Dypt urettferdig, sier hun om prisforskjellen mellom Nord- og Sør-Norge.  (kopiert fra NRK). Ja, Kari Nessa Nordtun: det er sannelig djevelsk dypt urettferdig! Samtidig så ser du virkelig ut til å ikke ane at du bebor et land der det er LAAAANGT fra Stavange
Les mer

Når fantasien forsvinner.

Bilde
  En gang da jeg var lita jente og kanskje 7 eller 8 år, sa mamma til meg: Det går et hørespill på Lørdagsbarnetimen som jeg tenkte du kunne få høre på. Det var Mio min Mio av Astrid Lindgren. Og verden vart aldri den samme for meg etter det.  Jeg lengta og lengta fram mot neste lørdag. Mio min Mio. Poesi i tittelen, men for en fortelling! Bildene jeg skapte meg selv i fantasien, da jeg lyttet så ørene nærmest var klistra inntil radioen klokka 17.00 hver lørdag, var helt magiske. Hjerteskjærende. Voldsomme. Lengtende. Ubeskrivelig lykkelige.  Jeg så det for meg. Sterkt, sterkt. Mio som red ut i Den Dunkle Skogen på Miramis med gullhovene. Mio som med sin eneste venn Jumjum ble tatt til fange av den Onde Ridder Kato i den mørkeste natten. Jeg kjente det i hjertet mitt. I hele meg. Mio min Mio.  Senere fulgte andre hørespill på Lørdagsbarnetimen, med Frank Nordli og Ingrid Boman. Pratet først, så endelig: hørespillet. Veien til Agra, Skatten på Sjørøverøya som var så spennende at jeg nes
Les mer

Om å sette katter i bånd.

Bilde
  Katter tar fugler. Mange. Særlig småfugler. Ørn hører til sjeldenhetene.  Det ligger i kattens natur å være en grusom og ubarmhjertig jeger, som til alt overmål forlenger jakt-lykken og fylles med tonnevis av katteendorfiner når den leker med byttet sitt.  Den gjør det ikke fordi den er ond. Den eier ikke empati. Den er ikke et menneske. Den er en katt. Et lykkelig rovdyr.  Det blir færre og færre småfugler. På få år har så mye som 50% av enkelte trekkfuglarter blitt borte. Det er fakta. Google det selv.  Det er ikke kattens skyld. I alle fall ikke særlig mye kattens skyld.  Det er vår skyld. Forskerne sier at klimaendringer, ørkenspredning og ødeleggelse av hekkeplassene har skylda, samt insektmidler. Det er sant. Ikke ei eneste katt har stått for klimaendring, ørkenspredning, ødeleggelse av hekkeplasser eller har spredt insektmidler.  Det er det vi mennesker som driver på med.  Vi hugger ned. Vi sprøyter. Vi dumper ting i fjordene våre og vi gir stort sett faen i fugler og smådyr.
Les mer