Om å gå på glass.
Sannelig. Her her jeg igjen. Går på glass, med regndråpebriller. Våger det utrygge. Jeg vet ikke hvorfor jeg våger slikt. Jeg burde ikke det. For det er skummelt. Av og til er det herlig å slippe taket. Kaste seg ut i fritt fall, fordi skyene er mjuke, og regnbuen stopper ved meg. Men ikke alltid. Av og til er det å kaste seg ut i fritt fall, usikkert. Og skyene gir meg en kalddusj. Av og til spiller jeg And Your Bird Can Sing i hodet mitt. Det er en sang som forklarer mine sprell. At jeg er redd for å bli fast i mønsteret "You tell me that you've got everything you want And your bird can sing But you dont get me You dont get me" Fordi jeg lever mer i ei elv enn i en sky. Ei elv som jeg virkelig ikke vet hvordan går, bare at den ender i havet. Eller døden, som jo endestasjonen også kalles, når man er levende og på vei mot havet. Og jeg velger det sjøl. Jeg kunne bada i den beste innsjø, med fast lønn, og årlige svømmetak som ville føre meg til kun kjente steder. Jeg k