Om å gå på glass.

 

Sannelig. Her her jeg igjen. Går på glass, med regndråpebriller. Våger det utrygge. Jeg vet ikke hvorfor jeg våger slikt. Jeg burde ikke det. For det er skummelt. Av og til er det herlig å slippe taket. Kaste seg ut i fritt fall, fordi skyene er mjuke, og regnbuen stopper ved meg. Men ikke alltid. Av og til er det å kaste seg ut i fritt fall, usikkert. Og skyene gir meg en kalddusj. 

Av og til spiller jeg And Your Bird Can Sing i hodet mitt. Det er en sang som forklarer mine sprell. At jeg er redd for å bli fast i mønsteret


 "You tell me that you've got everything you want

And your bird can sing

But you dont get me

You dont get

me"


Fordi jeg lever mer i ei elv enn i en sky. Ei elv som jeg virkelig ikke vet hvordan går, bare at den ender i havet. Eller døden, som jo endestasjonen også kalles, når man er levende og på vei mot havet. Og jeg velger det sjøl. Jeg kunne bada i den beste innsjø, med fast lønn, og årlige svømmetak som ville føre meg til kun kjente steder. Jeg kunne gått på isen der om vinteren. Jeg kunne fiska i samme dam hele tida. Og fått godt betalt. Kunne kjent hver krik og krok utenat. 

Og så velger jeg ikke det. I stedet sitter jeg, 55 år, på nok et midlertidig tilholdssted, i nok en midlertidig situasjon. Mens elvebredden står i ro reiser jeg i min vesle barkbåt, i stryk, i stilla, og vet ikke hvordan det vil gå. 

Folk sier jeg er tøff og modig. Men jeg er muligens bare dum. Og alt for eventyrlysten. Jeg vil jo ha fast jobb, slik at jeg kan ta opp lån og få meg hus eller leilighet igjen noe sted. Bilen min har jeg reparert med gaffateip. Det er sannelig ikke rare greiene. Jeg trenger å ha fast og god inntekt. Jeg trenger kontinuitet og logikk, ikke å følge drømmer i en barkbåt. 

Så: jeg tenker nå at dette blir siste høst med nye steg i danser jeg ikke kan. Jeg tenker at 2022 blir året da jeg blir fast noe sted for noen år. Jeg håper det. Og ikke. 


I mens: "When your bird is broken

will it bring you down

You might be awoken

I'll be around

I'll be around" Synger jeg, og går litt til på glass. 


Kanskje jeg berger meg. 

Denne gangen også.  

Hvem som har låta? The Beatles, seff. Bare spill den, du, og kjenn etter om ikke du også føler en liten dragning mot the Wild Side.                    

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Om å føle seg så inn i hel**te usolidarisk med søringan.

Bilde
 Det var så jeg knapt nok kunne tro mine egne øyne, her om dagen.  Kari Nessa Nordtun er ordfører i Stavanger, men har nå fått ansvar for å utvikle Arbeiderpartiets energipolitikk, melder NTB. – Vi er ett folk, ett land, det er klart vi må jobbe for å jevne ut strømprisen, sier lederen for Arbeiderpartiets nye energiutvalg til  Aftenposten . Strømprisen i Sørvest-Norge lå i forrige uke på 309 øre per kilowattime (kWh), mens prisen i Midt- og Nord-Norge lå på 1,7 øre per kWh. Dermed var strømmen 181 ganger dyrere i sør enn i nord. Slik kan det ikke fortsette mener Nordtun, som sier strømmen må finne en vei mellom prisområdene. Hun er klar på at den dårlige strømforbindelse mellom nord og sør er en utfordring, og at dette må løses. – Dypt urettferdig, sier hun om prisforskjellen mellom Nord- og Sør-Norge.  (kopiert fra NRK). Ja, Kari Nessa Nordtun: det er sannelig djevelsk dypt urettferdig! Samtidig så ser du virkelig ut til å ikke ane at du bebor et land der det er LAAAANGT fra Stavange
Les mer

Når fantasien forsvinner.

Bilde
  En gang da jeg var lita jente og kanskje 7 eller 8 år, sa mamma til meg: Det går et hørespill på Lørdagsbarnetimen som jeg tenkte du kunne få høre på. Det var Mio min Mio av Astrid Lindgren. Og verden vart aldri den samme for meg etter det.  Jeg lengta og lengta fram mot neste lørdag. Mio min Mio. Poesi i tittelen, men for en fortelling! Bildene jeg skapte meg selv i fantasien, da jeg lyttet så ørene nærmest var klistra inntil radioen klokka 17.00 hver lørdag, var helt magiske. Hjerteskjærende. Voldsomme. Lengtende. Ubeskrivelig lykkelige.  Jeg så det for meg. Sterkt, sterkt. Mio som red ut i Den Dunkle Skogen på Miramis med gullhovene. Mio som med sin eneste venn Jumjum ble tatt til fange av den Onde Ridder Kato i den mørkeste natten. Jeg kjente det i hjertet mitt. I hele meg. Mio min Mio.  Senere fulgte andre hørespill på Lørdagsbarnetimen, med Frank Nordli og Ingrid Boman. Pratet først, så endelig: hørespillet. Veien til Agra, Skatten på Sjørøverøya som var så spennende at jeg nes
Les mer

Om å sette katter i bånd.

Bilde
  Katter tar fugler. Mange. Særlig småfugler. Ørn hører til sjeldenhetene.  Det ligger i kattens natur å være en grusom og ubarmhjertig jeger, som til alt overmål forlenger jakt-lykken og fylles med tonnevis av katteendorfiner når den leker med byttet sitt.  Den gjør det ikke fordi den er ond. Den eier ikke empati. Den er ikke et menneske. Den er en katt. Et lykkelig rovdyr.  Det blir færre og færre småfugler. På få år har så mye som 50% av enkelte trekkfuglarter blitt borte. Det er fakta. Google det selv.  Det er ikke kattens skyld. I alle fall ikke særlig mye kattens skyld.  Det er vår skyld. Forskerne sier at klimaendringer, ørkenspredning og ødeleggelse av hekkeplassene har skylda, samt insektmidler. Det er sant. Ikke ei eneste katt har stått for klimaendring, ørkenspredning, ødeleggelse av hekkeplasser eller har spredt insektmidler.  Det er det vi mennesker som driver på med.  Vi hugger ned. Vi sprøyter. Vi dumper ting i fjordene våre og vi gir stort sett faen i fugler og smådyr.
Les mer