Om å gå på glass.

 

Sannelig. Her her jeg igjen. Går på glass, med regndråpebriller. Våger det utrygge. Jeg vet ikke hvorfor jeg våger slikt. Jeg burde ikke det. For det er skummelt. Av og til er det herlig å slippe taket. Kaste seg ut i fritt fall, fordi skyene er mjuke, og regnbuen stopper ved meg. Men ikke alltid. Av og til er det å kaste seg ut i fritt fall, usikkert. Og skyene gir meg en kalddusj. 

Av og til spiller jeg And Your Bird Can Sing i hodet mitt. Det er en sang som forklarer mine sprell. At jeg er redd for å bli fast i mønsteret


 "You tell me that you've got everything you want

And your bird can sing

But you dont get me

You dont get

me"


Fordi jeg lever mer i ei elv enn i en sky. Ei elv som jeg virkelig ikke vet hvordan går, bare at den ender i havet. Eller døden, som jo endestasjonen også kalles, når man er levende og på vei mot havet. Og jeg velger det sjøl. Jeg kunne bada i den beste innsjø, med fast lønn, og årlige svømmetak som ville føre meg til kun kjente steder. Jeg kunne gått på isen der om vinteren. Jeg kunne fiska i samme dam hele tida. Og fått godt betalt. Kunne kjent hver krik og krok utenat. 

Og så velger jeg ikke det. I stedet sitter jeg, 55 år, på nok et midlertidig tilholdssted, i nok en midlertidig situasjon. Mens elvebredden står i ro reiser jeg i min vesle barkbåt, i stryk, i stilla, og vet ikke hvordan det vil gå. 

Folk sier jeg er tøff og modig. Men jeg er muligens bare dum. Og alt for eventyrlysten. Jeg vil jo ha fast jobb, slik at jeg kan ta opp lån og få meg hus eller leilighet igjen noe sted. Bilen min har jeg reparert med gaffateip. Det er sannelig ikke rare greiene. Jeg trenger å ha fast og god inntekt. Jeg trenger kontinuitet og logikk, ikke å følge drømmer i en barkbåt. 

Så: jeg tenker nå at dette blir siste høst med nye steg i danser jeg ikke kan. Jeg tenker at 2022 blir året da jeg blir fast noe sted for noen år. Jeg håper det. Og ikke. 


I mens: "When your bird is broken

will it bring you down

You might be awoken

I'll be around

I'll be around" Synger jeg, og går litt til på glass. 


Kanskje jeg berger meg. 

Denne gangen også.  

Hvem som har låta? The Beatles, seff. Bare spill den, du, og kjenn etter om ikke du også føler en liten dragning mot the Wild Side.                    

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Om å føle seg så inn i hel**te usolidarisk med søringan.

Bilde
 Det var så jeg knapt nok kunne tro mine egne øyne, her om dagen.  Kari Nessa Nordtun er ordfører i Stavanger, men har nå fått ansvar for å utvikle Arbeiderpartiets energipolitikk, melder NTB. – Vi er ett folk, ett land, det er klart vi må jobbe for å jevne ut strømprisen, sier lederen for Arbeiderpartiets nye energiutvalg til  Aftenposten . Strømprisen i Sørvest-Norge lå i forrige uke på 309 øre per kilowattime (kWh), mens prisen i Midt- og Nord-Norge lå på 1,7 øre per kWh. Dermed var strømmen 181 ganger dyrere i sør enn i nord. Slik kan det ikke fortsette mener Nordtun, som sier strømmen må finne en vei mellom prisområdene. Hun er klar på at den dårlige strømforbindelse mellom nord og sør er en utfordring, og at dette må løses. – Dypt urettferdig, sier hun om prisforskjellen mellom Nord- og Sør-Norge.  (kopiert fra NRK). Ja, Kari Nessa Nordtun: det er sannelig djevelsk dypt urettferdig! Samtidig så ser du virkelig ut til å ikke ane at du bebor et land der det er LAAAANGT fra Stavange
Les mer

En stjerne skinner i natt. Før tusen av de faller grusomt ned.

Bilde
Jeg er ei alt for førjulsglad dame som irriterer mange, mange ved å kjøpe årets første julemarsipan alt i oktober og henger opp mine vakre bildeadventskalender før det er blitt 1.desember.  Men i dag ER det første november, liksom adventsmåneden, og da jeg stod opp klokka 6 var det ennå ikke mer enn antydning til litt grønt nederst i horisonten. Stjernene skinte. Det var stille, iskaldt og vakkert, slik det er her i nord når kulden kommer og det ikke er lenge før sola sier takk for i år.  Så jeg var i deilig adventshumør da jeg satte meg i bilen, som jeg hadde forhandsstarta i god tid, før jeg kjørte på jobb, og sang av hjertets barnslige røst, uansett hvor mye hedning jeg er:  En stjerne skinner i natt! Nå er den hellige time Vi står i stjerneskinn og hører klokkene kime nå ringes julen inn. Jeg hadde på radioen og klokka 8 brøt NRK nyhetene inn i min trygge julesang i de vakreste omgivelser, ennå med en bleik måne og ei klar stjerne skinnende ned på meg.  Israels bombing av flyktning
Les mer

Om å la et hus dø uten verdighet.

Bilde
  I går var jeg på vandring til barndommens og ungdommens mest spennende hus: Ungdomshuset i Evenesmark. Herregud for et spennende hus det var! For når det var åpent, var det fordi spennende ting skulle skje der!  I min barndom: juletrefesten. Juletreet midt i salen, bordene rundt treet. Det durte i kakkelovnen i hjørnet, av sprakende brennende bjørk. Vedkorga full. Vi unger måtte ikke komme for nær, men det var ingen fare, for som unger flest sprang vi mest rundt treet. Fra kjøkkenet innenfor scena sivet lukta av varm, søt kakao fra storkjelen ut. Geskjeftige damer var i sving der inne. Adgang forbudt for unger.  Opp den kalde trange loftstrappa klampa det i utesko. Kåper og frakker skulle henges av der oppe og kaketiner ble oppbevart der. Det lukta kaldt og rått, men varmen steig snart opp dit også.  Snart runget salen av prat, latter, julesanger og gangen rundt treet, mens vi unger var passelig redde og spente på julenissen. For hvis man ikke hadde vært snill risikerte man å havne i
Les mer