Om å være et helt menneske. Åkke som.

I dag her verdensdagen for psykisk helse. Og til min store glede er det mange som i korte ordelag forteller at de sliter, eller har slitt. Jeg er selvsagt ikke glad for at folk sliter, men jeg er glad for at de forteller det. De forteller om utredninger, diagnoser, terapi og medisiner. De som alle framstår så sterke og vellykka og som synes å ha slike herlige liv, fylt av ekvilibrium og lykkelige dager. 

For alle er lykkelige på face. 

Unntatt i dag. Det er rett og slett å slippe skuldrene ned å se at andre enn meg har ting i sekken sin, som tynger ned eller som gjør veien fram av og til tung å finne, eller å gå. 

For i likhet med dessverre altfor mange jenter og damer, så har også jeg barndomsminner som ikke alle er markjordbær og blomstereng, julenisser og påskeegg. Også i min barndom var det en gammel mann som syntes det var spennende med små barnejenter. Det kom (heldigvis) aldri lenger enn til fullstendig uakseptabel klemming og tafsing, men det gjorde meg svært usikker på hva som var lov når man var en gammel mann, og nårtid lille barnejeg hadde lov til å avvise. Det var mange barnejenter som opplevde denne mannen på samme måte som meg, fant jeg ut i voksen alder. 

Så jeg tok på meg å bli så tøff i trynet at jeg aldri skulle trenge å være usikker på hva som var lov, mer. 

Helt til jeg forelska meg i feil fyr. Som var så vakker. Så omsorgsfull. Så humoristisk. Og etter hvert så jævlig at det ikke var mulig å våge å stå opp. Den fysiske styrken til en voksen mann er som regel større enn den fysiske styrken til en voksen kvinne. Det gjelder å berge seg. Det gjelder å finne de riktige ordene. Det gjelder å dekke over og dekke til. Det gjelder å ligge i forkant. 

Helt til jeg fant tilbake til "min indre punker" og flytta, uten anklager. 

"Det hadde jeg aldri funnet meg i!" sier de som ikke har levd med psykisk vold og trusler. Som aldri har fått en neve i fleisen. Som aldri har ligget våken og vært så pisseredd at man ikke har klart å kontrollere pusten engang. Som bare har sett på klokka på veggen og konsentrert seg om sekundviseren som tikker fram en morgen. Ei løsning. En hverdag. 

Jeg er sterk inni meg. Jeg tviler aldri mer på det. Men jeg vet også at alle kan havne i en situasjon man ikke har krefter til å komme seg ut av. Som ser at venner og venninner skygger banen. Som viser at dette er du fullstendig alene om.

Dette påvirker den psykiske helsa di for resten av livet. 

Når jeg er lykkelig på face, er det et bevisst valg. Det er også et svært bevisst valg at jeg aldri skal være et offer. Aldri føle meg som et offer. For er du et offer er det faen så lite du får gjort med situasjonen. Fæle ting skjer. Mye, mye verre enn det jeg har opplevd. Jeg praler ikke. Men jeg vet at i det øyeblikket du spiller ut offerkortet, det er det øyeblikket du sier at dette får noen andre fikse opp i. Og da tillater du deg sjøl å være prisgitt andre. 

Jeg er ikke et offer. Tvert i mot. Jeg er en lykkelig kosmonaut i det alt for spennende Livet. Jeg elsker livet mitt, selv om det er så dritt av og til. Jeg har min frihet. Jeg har en sekk som ikke bare har tunge steiner i seg, men som har forbanna regnbuer, alver, enhjørninger, solskinn, nysnø, bål i skogen, stjernehimmel og latter. 

Jeg er introvert som faen. Men det plager andre mer enn det plager meg. Jeg er jo i det beste selskap, der jeg tillater anger på ting jeg har gjort som jeg virkelig skulle ha hatt ugjorte. Å kjenne seg sjøl er også å føle på de dårlige tingene man har gjort. 

Men som min kloke mor bruker si: den som vantrives i eget selskap, er i dårlig selskap. 

Jeg er enig med min mor.

Og her sitter jeg, i mitt eget selskap, en regnete gråkald oktobersøndag og kjenner at jeg gleder meg skikkelig til første snøen. Til neste gang jeg skal treffe sønn min. Til jeg skal på jobb i morra. Til turen jeg straks skal gå i byen. 

For jeg er ikke ensom i min psykiske helse. Jeg har lest i dag at mange har både gull og gråstein i sekken sin. Og flæsjer det ut til oss andre. Tusen takk til alle dere som gjorde denne dagen så herlig å være i!

God psykisk helse-dag, folk!