Om å være her. Fredag og mars. 2022.

 



Må innrømme det: redselen tar meg.

Så jeg blir nærmest idiotisk gal av å glede meg over hver millimeter av dagen. 

Hvert sekund er en gave. Som må utnyttes. Til å kjenne på hvem jeg er. Hvem jeg vil være. Hvis jeg skal dø. Hvis jeg vet at vi skal dø.

Jeg har pakka fluktsekk for lenge siden. men måtte flire til meg sjøl da jeg kjøpte ToGoodToGo i Tromsø og oppdaga at jeg ikke hadde kniv og gaffel i sekken. 

Det har jeg pakka nå.

Redselen for å bli stekt levende.

For at mine nærmeste skal bli stekt levende.

For å ikke få mine helt avgjørende medisiner. 

Så jeg sleper på sekken. I fall det skal bli frost til natta og medisinene mine ikke tåler det, hvis de ligger i bilen.

Jeg fyller full tank på bilen. Men aner ikke hvor jeg skal flykte.

Hvordan vil Sudan motta flyktninger fra Norge? Jeg kan uansett ikke kjøre dit.

Jeg våkner i allefall fem ganger per natt. Sjekker NRK på mobilen. Har noe grusomt hendt?

Vi hisser til strid. Uten tanke for hva det faktisk vil si for oss som sitter her i hverdagen. At det ikke fins noen hverdag mer. Det er skrevet et dikt som heter det. Som Valkyrien Allstars synger. Om henne som mista sin elskede til gasskamrene. 

Men om jeg forsvinner, uten at jeg var syk, bare at jeg lever nå, så forsvinner min hverdag. Og all tid opphører på like fæl måte som det er skrevet om. For ikke så alt for lenge siden. 

Jeg ser på meisene. Dompapene som driver kurtise her ute i syrinen.

Og jeg vet ikke hvor jeg kan flykte. 

Jeg har sekken i bilen. Medisiner. Klær. Pledd. Sovepose. Lader. Er det mulig å rømme til Bjørnfjell? Bo i bilen?

Det stormer ute nå. Det er svart ute nå. Jeg har lys. Jeg har en vaskemaskin som akkurat piper at den er ferdig. Jeg har ikke krigsnytt på, på TV, men jeg KAN ha det. 

Jeg sitter i inne, mens stormen kaster seg mot vestvinduet.

Og er så glad i livet. 

Så helt crazy glad for livet.

Mens jeg frykter 

at det er stille. Før stormen. 


Den fantastiske blyanttegninga er av Kjersti Olsen. Skulle vi ikke alle ønske vi fløy på en drage i stedet? Eller enda bedre: ingen bombefly. Kun drager.



Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Om å føle seg så inn i hel**te usolidarisk med søringan.

Bilde
 Det var så jeg knapt nok kunne tro mine egne øyne, her om dagen.  Kari Nessa Nordtun er ordfører i Stavanger, men har nå fått ansvar for å utvikle Arbeiderpartiets energipolitikk, melder NTB. – Vi er ett folk, ett land, det er klart vi må jobbe for å jevne ut strømprisen, sier lederen for Arbeiderpartiets nye energiutvalg til  Aftenposten . Strømprisen i Sørvest-Norge lå i forrige uke på 309 øre per kilowattime (kWh), mens prisen i Midt- og Nord-Norge lå på 1,7 øre per kWh. Dermed var strømmen 181 ganger dyrere i sør enn i nord. Slik kan det ikke fortsette mener Nordtun, som sier strømmen må finne en vei mellom prisområdene. Hun er klar på at den dårlige strømforbindelse mellom nord og sør er en utfordring, og at dette må løses. – Dypt urettferdig, sier hun om prisforskjellen mellom Nord- og Sør-Norge.  (kopiert fra NRK). Ja, Kari Nessa Nordtun: det er sannelig djevelsk dypt urettferdig! Samtidig så ser du virkelig ut til å ikke ane at du bebor et land der det er LAAAANGT fra Stavange
Les mer

En stjerne skinner i natt. Før tusen av de faller grusomt ned.

Bilde
Jeg er ei alt for førjulsglad dame som irriterer mange, mange ved å kjøpe årets første julemarsipan alt i oktober og henger opp mine vakre bildeadventskalender før det er blitt 1.desember.  Men i dag ER det første november, liksom adventsmåneden, og da jeg stod opp klokka 6 var det ennå ikke mer enn antydning til litt grønt nederst i horisonten. Stjernene skinte. Det var stille, iskaldt og vakkert, slik det er her i nord når kulden kommer og det ikke er lenge før sola sier takk for i år.  Så jeg var i deilig adventshumør da jeg satte meg i bilen, som jeg hadde forhandsstarta i god tid, før jeg kjørte på jobb, og sang av hjertets barnslige røst, uansett hvor mye hedning jeg er:  En stjerne skinner i natt! Nå er den hellige time Vi står i stjerneskinn og hører klokkene kime nå ringes julen inn. Jeg hadde på radioen og klokka 8 brøt NRK nyhetene inn i min trygge julesang i de vakreste omgivelser, ennå med en bleik måne og ei klar stjerne skinnende ned på meg.  Israels bombing av flyktning
Les mer

Om å la et hus dø uten verdighet.

Bilde
  I går var jeg på vandring til barndommens og ungdommens mest spennende hus: Ungdomshuset i Evenesmark. Herregud for et spennende hus det var! For når det var åpent, var det fordi spennende ting skulle skje der!  I min barndom: juletrefesten. Juletreet midt i salen, bordene rundt treet. Det durte i kakkelovnen i hjørnet, av sprakende brennende bjørk. Vedkorga full. Vi unger måtte ikke komme for nær, men det var ingen fare, for som unger flest sprang vi mest rundt treet. Fra kjøkkenet innenfor scena sivet lukta av varm, søt kakao fra storkjelen ut. Geskjeftige damer var i sving der inne. Adgang forbudt for unger.  Opp den kalde trange loftstrappa klampa det i utesko. Kåper og frakker skulle henges av der oppe og kaketiner ble oppbevart der. Det lukta kaldt og rått, men varmen steig snart opp dit også.  Snart runget salen av prat, latter, julesanger og gangen rundt treet, mens vi unger var passelig redde og spente på julenissen. For hvis man ikke hadde vært snill risikerte man å havne i
Les mer