Nei, det vart ingen katt på meg.
Av og til så ligger den nære framtid, med den sikre veien, slått opp rett foran deg. Du trenger egentlig bare gå selv. Du vet hva som kommer og du forholder deg til det, enten med optimisme, resignasjon eller redsel. Men så skjer det, at veien slett ikke gikk der du vandret i vei. Den fortsatte i en helt annen retning, og du føler den store overraskelsen og kanskje forskrekkelsen og rådvillheta. Sånn var det i alle fall for meg, hele denne sommeren, som bare forsvant i myr, heldigvis med stier, men likevel, et totalt annerledes liv og landskap enn jeg så for meg hele våren. Jeg skulle kjøpe hus og adoptere ei sur gammel kjette fra dyebeskyttelsen i Harstad. Jeg kjente huset godt, helt fra min barndom, og jeg hadde alt bestemt hvor skapet skulle stå. Jeg hadde snakka med banken og ordna meg kausjonist. Men så gikk veien brått et helt annet sted: taksten! Du store min! Taksten var av en størrelse jeg verken ville eller kunne betale, så jeg måtte la huset forsvinne fra veien min. Og med