Nei, det vart ingen katt på meg.



Av og til så ligger den nære framtid, med den sikre veien, slått opp rett foran deg. Du trenger egentlig bare gå selv. Du vet hva som kommer og du forholder deg til det, enten med optimisme, resignasjon eller redsel.

Men så skjer det, at veien slett ikke gikk der du vandret i vei. Den fortsatte i en helt annen retning, og du føler den store overraskelsen og kanskje forskrekkelsen og rådvillheta. 

Sånn var det i alle fall for meg, hele denne sommeren, som bare forsvant i myr, heldigvis med stier, men likevel, et totalt annerledes liv og landskap enn jeg så for meg hele våren.

Jeg skulle kjøpe hus og adoptere ei sur gammel kjette fra dyebeskyttelsen i Harstad. Jeg kjente huset godt, helt fra min barndom, og jeg hadde alt bestemt hvor skapet skulle stå. Jeg hadde snakka med banken og ordna meg kausjonist. Men så gikk veien brått et helt annet sted: taksten! Du store min! Taksten var av en størrelse jeg verken ville eller kunne betale, så jeg måtte la huset forsvinne fra veien min. Og med den, katta. Som jeg hadde sett slik fram til å bli kjente med. I mine tanker skulle ho og jeg være gamle, gretne damer i lag. 

I stedet vart det (heldigvis) havutsikt. Ingen katt, men havutsikt og å kunne gå til jobb. Når jeg en gang blir frisk. Coviden slo knock out på meg i starten av august og jeg har ennå ikke kommet meg helt på beina. 

Men jeg har hatt tid til å tenke, og tenke på hvilke veier som var "sikre" da jeg var ei ung dame på 19-20 år, og Europa var et trygt sted å være i. Da jeg dro ut på Interrail, med pass som fikk spennende stempler, American Express reisesjekker, og en viss mengde valuta i ulike valører, uten å ha booka et eneste hotellrom noe sted. Uten mobiltelefon. Uten Internett. På Interrail. Det var en Pinoccio-tur: ingen strenger som holdt en, kun et fredelig Europa, som vi tok som en selvfølge. Toging, stasjoner, lete opp ungdomsherberger og kjøpe bykart. Ingen Google Maps. Ingen Facebook eller Snap. Kun et par postkort fra Berlin, Paris, Roma, Athen. Og ringe hjem fra telefonkiosk. Til mamma, så fikk hun viderebringe til resten hvor vi var og at vi hadde det bra. 

Så totalt annerledes veien er nå: med to års "covidstengt" og så Putins ettermæle som er så viktig at han må drepe en masse uskyldige, invadere, true og torturere for at det skal bli best mulig. Ettermælet, altså. I hans eget hode. 

Klimaendringene: hetebølgene som dreper, som gjør at avlinger blir feilslåtte, ligger som et kveleteppe over land etter land, og kvalrossene som må forlate sine vante levesteder på grunn av endringene, og blir skutt, fordi vi mennesker i Norge ikke lenger forholder oss til dyr som dyr, men skal ta selfie av oss sammen med dem. Nærmest mulig. Naturen og dyrene som bare er blitt objekter i vår selvdyrking, i selvbiografiens visuelle tid. Disney and all that jazz. Respekten som forsvinner for både andre mennesker, dyr og alt levende. 

Jeg er så takknemlig for alle togturer, Interrailer og Scanrailer (da sønnen min var liten og vi dro med tog fra Narvik til København og bodde i Istedgade, nær bordeller og rariteter. Og så var det trygt!) Det var trygt å dra til Billund med en liten tass på 6 år. uten mobiltelefon eller Internett. 

En gang var veien i livet rett fram, og svingene trodde jeg var forutsigbare. En gang var det ingen andre overraskelser enn jeg sjøl fant på. 

Det vart ingen katt på meg. Men jeg har havutsikt. Om kvelden, nå da det er begynt å bli mørkt igjen, speiler fjell og himmel seg der, som en dyp hemmelighet, som et oppned-land. Billykter kjører der på havflatens krusninger, og veilysene dirrer. Fyrlyktas grønne blink, blinker også oppned på havet. 

Det er ganske fantastisk. Det også!


Bildet har jeg tatt sjøl, i Tromsø.







Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Om å føle seg så inn i hel**te usolidarisk med søringan.

Bilde
 Det var så jeg knapt nok kunne tro mine egne øyne, her om dagen.  Kari Nessa Nordtun er ordfører i Stavanger, men har nå fått ansvar for å utvikle Arbeiderpartiets energipolitikk, melder NTB. – Vi er ett folk, ett land, det er klart vi må jobbe for å jevne ut strømprisen, sier lederen for Arbeiderpartiets nye energiutvalg til  Aftenposten . Strømprisen i Sørvest-Norge lå i forrige uke på 309 øre per kilowattime (kWh), mens prisen i Midt- og Nord-Norge lå på 1,7 øre per kWh. Dermed var strømmen 181 ganger dyrere i sør enn i nord. Slik kan det ikke fortsette mener Nordtun, som sier strømmen må finne en vei mellom prisområdene. Hun er klar på at den dårlige strømforbindelse mellom nord og sør er en utfordring, og at dette må løses. – Dypt urettferdig, sier hun om prisforskjellen mellom Nord- og Sør-Norge.  (kopiert fra NRK). Ja, Kari Nessa Nordtun: det er sannelig djevelsk dypt urettferdig! Samtidig så ser du virkelig ut til å ikke ane at du bebor et land der det er LAAAANGT fra Stavange
Les mer

Når fantasien forsvinner.

Bilde
  En gang da jeg var lita jente og kanskje 7 eller 8 år, sa mamma til meg: Det går et hørespill på Lørdagsbarnetimen som jeg tenkte du kunne få høre på. Det var Mio min Mio av Astrid Lindgren. Og verden vart aldri den samme for meg etter det.  Jeg lengta og lengta fram mot neste lørdag. Mio min Mio. Poesi i tittelen, men for en fortelling! Bildene jeg skapte meg selv i fantasien, da jeg lyttet så ørene nærmest var klistra inntil radioen klokka 17.00 hver lørdag, var helt magiske. Hjerteskjærende. Voldsomme. Lengtende. Ubeskrivelig lykkelige.  Jeg så det for meg. Sterkt, sterkt. Mio som red ut i Den Dunkle Skogen på Miramis med gullhovene. Mio som med sin eneste venn Jumjum ble tatt til fange av den Onde Ridder Kato i den mørkeste natten. Jeg kjente det i hjertet mitt. I hele meg. Mio min Mio.  Senere fulgte andre hørespill på Lørdagsbarnetimen, med Frank Nordli og Ingrid Boman. Pratet først, så endelig: hørespillet. Veien til Agra, Skatten på Sjørøverøya som var så spennende at jeg nes
Les mer

Om å sette katter i bånd.

Bilde
  Katter tar fugler. Mange. Særlig småfugler. Ørn hører til sjeldenhetene.  Det ligger i kattens natur å være en grusom og ubarmhjertig jeger, som til alt overmål forlenger jakt-lykken og fylles med tonnevis av katteendorfiner når den leker med byttet sitt.  Den gjør det ikke fordi den er ond. Den eier ikke empati. Den er ikke et menneske. Den er en katt. Et lykkelig rovdyr.  Det blir færre og færre småfugler. På få år har så mye som 50% av enkelte trekkfuglarter blitt borte. Det er fakta. Google det selv.  Det er ikke kattens skyld. I alle fall ikke særlig mye kattens skyld.  Det er vår skyld. Forskerne sier at klimaendringer, ørkenspredning og ødeleggelse av hekkeplassene har skylda, samt insektmidler. Det er sant. Ikke ei eneste katt har stått for klimaendring, ørkenspredning, ødeleggelse av hekkeplasser eller har spredt insektmidler.  Det er det vi mennesker som driver på med.  Vi hugger ned. Vi sprøyter. Vi dumper ting i fjordene våre og vi gir stort sett faen i fugler og smådyr.
Les mer