Nei, det vart ingen katt på meg.

Av og til så ligger den nære framtid, med den sikre veien, slått opp rett foran deg. Du trenger egentlig bare gå selv. Du vet hva som kommer og du forholder deg til det, enten med optimisme, resignasjon eller redsel.

Men så skjer det, at veien slett ikke gikk der du vandret i vei. Den fortsatte i en helt annen retning, og du føler den store overraskelsen og kanskje forskrekkelsen og rådvillheta. 

Sånn var det i alle fall for meg, hele denne sommeren, som bare forsvant i myr, heldigvis med stier, men likevel, et totalt annerledes liv og landskap enn jeg så for meg hele våren.

Jeg skulle kjøpe hus og adoptere ei sur gammel kjette fra dyebeskyttelsen i Harstad. Jeg kjente huset godt, helt fra min barndom, og jeg hadde alt bestemt hvor skapet skulle stå. Jeg hadde snakka med banken og ordna meg kausjonist. Men så gikk veien brått et helt annet sted: taksten! Du store min! Taksten var av en størrelse jeg verken ville eller kunne betale, så jeg måtte la huset forsvinne fra veien min. Og med den, katta. Som jeg hadde sett slik fram til å bli kjente med. I mine tanker skulle ho og jeg være gamle, gretne damer i lag. 

I stedet vart det (heldigvis) havutsikt. Ingen katt, men havutsikt og å kunne gå til jobb. Når jeg en gang blir frisk. Coviden slo knock out på meg i starten av august og jeg har ennå ikke kommet meg helt på beina. 

Men jeg har hatt tid til å tenke, og tenke på hvilke veier som var "sikre" da jeg var ei ung dame på 19-20 år, og Europa var et trygt sted å være i. Da jeg dro ut på Interrail, med pass som fikk spennende stempler, American Express reisesjekker, og en viss mengde valuta i ulike valører, uten å ha booka et eneste hotellrom noe sted. Uten mobiltelefon. Uten Internett. På Interrail. Det var en Pinoccio-tur: ingen strenger som holdt en, kun et fredelig Europa, som vi tok som en selvfølge. Toging, stasjoner, lete opp ungdomsherberger og kjøpe bykart. Ingen Google Maps. Ingen Facebook eller Snap. Kun et par postkort fra Berlin, Paris, Roma, Athen. Og ringe hjem fra telefonkiosk. Til mamma, så fikk hun viderebringe til resten hvor vi var og at vi hadde det bra. 

Så totalt annerledes veien er nå: med to års "covidstengt" og så Putins ettermæle som er så viktig at han må drepe en masse uskyldige, invadere, true og torturere for at det skal bli best mulig. Ettermælet, altså. I hans eget hode. 

Klimaendringene: hetebølgene som dreper, som gjør at avlinger blir feilslåtte, ligger som et kveleteppe over land etter land, og kvalrossene som må forlate sine vante levesteder på grunn av endringene, og blir skutt, fordi vi mennesker i Norge ikke lenger forholder oss til dyr som dyr, men skal ta selfie av oss sammen med dem. Nærmest mulig. Naturen og dyrene som bare er blitt objekter i vår selvdyrking, i selvbiografiens visuelle tid. Disney and all that jazz. Respekten som forsvinner for både andre mennesker, dyr og alt levende. 

Jeg er så takknemlig for alle togturer, Interrailer og Scanrailer (da sønnen min var liten og vi dro med tog fra Narvik til København og bodde i Istedgade, nær bordeller og rariteter. Og så var det trygt!) Det var trygt å dra til Billund med en liten tass på 6 år. uten mobiltelefon eller Internett. 

En gang var veien i livet rett fram, og svingene trodde jeg var forutsigbare. En gang var det ingen andre overraskelser enn jeg sjøl fant på. 

Det vart ingen katt på meg. Men jeg har havutsikt. Om kvelden, nå da det er begynt å bli mørkt igjen, speiler fjell og himmel seg der, som en dyp hemmelighet, som et oppned-land. Billykter kjører der på havflatens krusninger, og veilysene dirrer. Fyrlyktas grønne blink, blinker også oppned på havet. 

Det er ganske fantastisk. Det også!

Bildet har jeg tatt sjøl, i Tromsø.