Enda et år har vi reist rundt sola.
Nyttårsaften. En gang i barndommen en spennende aften, full av tradisjoner, men likevel alltid spesiell. Da vi kjørte til min onkel og tante og mine tre søskenbarn der, og det var rype til middag. Ryper onkel sjøl hadde skutt på rypejakt, med innlagte hagl, som vi spytta ut, og med tomtebrygg til. Et brygg onkel brygga sjøl, og som ikke smakte godt, men som likevel smakte nyttårsaften! Og klokka gikk så sakte, så sakte de siste timene av året, og kongen skulle tale klokka 20.00. Men det vart alltid midnatt med raketter, stjerneskudd og alle som ropte GODT NYTTÅR! Det er lenge siden nå. Nå har vi mennesker klart å sette vår egen eksistens på konstant nesten midnatt. Hver nye dag vi får er en gave. Hver normale handling er en gave. Hver natt i trygghet er en gave. Hver vår da ennå det fins trekkfugler er en gave. For ingen av disse tingene er selvfølgeligheter, nå da klokka vår alltid står rett ved midnatt. Det lille sekundet før. Det lille sekundet vi håper skal inneholde vår frelse. D