Enda et år har vi reist rundt sola.

Nyttårsaften.

En gang i barndommen en spennende aften, full av tradisjoner, men likevel alltid spesiell. Da vi kjørte til min onkel og tante og mine tre søskenbarn der, og det var rype til middag. Ryper onkel sjøl hadde skutt på rypejakt, med innlagte hagl, som vi spytta ut, og med tomtebrygg til. Et brygg onkel brygga sjøl, og som ikke smakte godt, men som likevel smakte nyttårsaften!

Og klokka gikk så sakte, så sakte de siste timene av året, og kongen skulle tale klokka 20.00. Men det vart alltid midnatt med raketter, stjerneskudd og alle som ropte GODT NYTTÅR!

Det er lenge siden nå. 

Nå har vi mennesker klart å sette vår egen eksistens på konstant nesten midnatt. Hver nye dag vi får er en gave. Hver normale handling er en gave. Hver natt i trygghet er en gave. Hver vår da ennå det fins trekkfugler er en gave. For ingen av disse tingene er selvfølgeligheter, nå da klokka vår alltid står rett ved midnatt. Det lille sekundet før. Det lille sekundet vi håper skal inneholde vår frelse. Det lille sekundet som skal inneholde underet. Det lille sekundet som skal inneholde "Det vidunderligste" for å sitere Ibsen, den lille sinte mannen med den høye hatten. Han visste ett og annet om det lille sekundet, tror jeg, han Ibsen. 

Så jeg har plukket en bukett kvister i dag, på nyttårsaften.

De ser døde ut. 

De er svarte og nakne. 

De er verden ett sekund før midnatt. 

Men de inneholder det vidunderligste. De inneholder Livet. For hva er vel en større tryllekunst enn Livet? Den motsatte sida av mynten som har Døden og Livet. Kvistene jeg har plukket er begge deler. Og det ene kan ikke eksistere uten det andre. 

Jeg har plukket Livet som skal oppstå der det nå er Døden som råder. De svarte døde kvistene som bærer i seg alt som er vidunderlig, tvingende og sterkt. De spinkle døde kvistene som blir å få grønne blader her i vinduskarmen. 

Tenk det!

Og Muspelheim og Nivlheim. Ilden og Iståken. Og mellom disse motsetninger: Ginnungagap. Der livet oppstod som følge av Ilden og Iståken. Motsetningene er det som skaper. Motsetningene er nødvendige for eksistens. Motsetningene er motoren vår. 

Jeg vet at verden er fæl nå. De utenkeligste ting skjer der ondskapen får råde. Der stupiditeten er satt på pidestall og tilbes. Der ansvarsløsheten er regelsetteren. Hannah Arendt, denne kjederøykende vesle kvinnen, som sterkt talte om at vi, hvert eneste menneske, er ansvarlig for våre handlinger og at vi ikke lever riktig før vi slutter å skylde på andre når vi begår grusomheter mot hverandre. Vi må alle sammen tenke: gjør jeg rett eller gjør jeg galt? Også når det kommer til småtterier som det å velge å gi et smil til henne, eller sparke til pappkruset, som den rumenske tiggerdama har plassert foran seg på det iskalde fortauet. 

Det er vårt valg. Vi kan velge det gode eller det onde inni oss sjøl. Ingen kan redde verden aleine, men alle kan bidra litt. Et smil i stedet for et hånlig blikk er en start. 

Klokka er straks midnatt for oss, men kvistene i vinduet mitt inneholder Underet.

Det er håp!