Skogdame

Jeg er ei forsiktig dame når det kommer til å ta gledene på forskudd.  Jeg gledes helst på etterskudd, og nesten litt vantro, da også. "På liflig avstand i tid", som Wordsworth så poetisk skrev det, når det kom til diktning og betraktning av når man skal beskrive en hendelse. På 1700-tallet. Så jeg er etterskuddsglederske. Ei som venter til bjørnen ikke bare er skutt, men også flådd og skinnet er garva, før jeg våger å håpe at det eksisterer, og eventuelt kan selges. Hvis det er et godt skinn. Og at noen vil kjøpe det. En vakker dag.  Det irriterer meg voldsomt. For jeg går glipp av så mange herlige øyeblikk. Så mange forhandsgleder som kunne vært der, når det viste seg at ting virkelig skjedde! I stedet så snakker jeg meg sjøl ned, for å unngå å glede meg, for å unngå Skuffelsen, hvis det jeg gleder meg til, ikke skjer. Jeg kunne jublet som en galning nå, over at min barneroman, jobba med i over 8 år, vart antatt av hele to ulike forlag, og det forlaget jeg ønska meg aller m