Om å ikke våge å nyte det. Jubelen som uteblir.

Jeg er ei forsiktig dame når det kommer til å ta gledene på forskudd. 

Jeg gledes helst på etterskudd, og nesten litt vantro, da også.

"På liflig avstand i tid", som Wordsworth så poetisk skrev det, når det kom til diktning og betraktning av når man skal beskrive en hendelse. På 1700-tallet.

Så jeg er etterskuddsglederske. Ei som venter til bjørnen ikke bare er skutt, men også flådd og skinnet er garva, før jeg våger å håpe at det eksisterer, og eventuelt kan selges. Hvis det er et godt skinn. Og at noen vil kjøpe det. En vakker dag. 

Det irriterer meg voldsomt. For jeg går glipp av så mange herlige øyeblikk. Så mange forhandsgleder som kunne vært der, når det viste seg at ting virkelig skjedde! I stedet så snakker jeg meg sjøl ned, for å unngå å glede meg, for å unngå Skuffelsen, hvis det jeg gleder meg til, ikke skjer.

Jeg kunne jublet som en galning nå, over at min barneroman, jobba med i over 8 år, vart antatt av hele to ulike forlag, og det forlaget jeg ønska meg aller mest, var det siste og det jeg sa ja til! Jeg kunne jubla som en galning over at jeg fikk en slik utrolig god og forståelsesfull og dyktig redaktør til manuset. Jeg kunne jubla som to galninger over at hun har funnet en kjent og meget flink illustratør til boka. OG: da jeg på fredag fikk vite at boka kommer til å bli oppmeldt til innkjøpsordninga, og at jeg dermed er sikra noen tusen alt der, så burde jeg heist flagget og jubla meg hes! 

Men jeg gjør jo ikke det. Jeg våger ikke. For ennå er manuset manus, og ennå er det februar. Manuset skal være bok i løpet av juni.

Men det er ikke juni nå. Og jeg våger ikke juble så mye som en liten "JUHU!" en gang. 

For en trist person jeg er! 

Jeg jubla ikke over tilbudet om ny jobb, verken da jeg fikk drømmejobben på UiT, eller da jeg fikk tilbudet om bibliotekarjobben som jeg har nå: I tilfelle det vart endringer! At jeg ikke skulle få noen av jobbene! For en idiot jeg er! Jeg burde gå rundt å juble døgnet på tamp!

Pene menn som jeg har vorre betatt av, og så, når det kommer en interessant chat: så jubler jeg faen ikke da heller, men tenker: dette kommer ikke til å vare. Og det gjør det jo ikke. DESTO STØRRE GRUNN TIL Å JUBLE MENS DET STÅR PÅ!!

Jeg må ta meg sjøl i nakken nå. Slippe jubelen løs. Henge teite ballonger ned fra taket og hoppe opp og ned så hele kroppen spretter som en galning. Jeg må slutte å være en skeptisk rusin, når jeg egentlig er en fantastisk fersken! En riktig fremragende fersken! En jublende fersken! Burde jeg være.

Det er for seint å juble når man er syk eller dau.

Så jeg kjenner at jeg bør juble i vei nå!

Snart. 

Juhu.

Bildet har jeg tatt sjøl.