Om å tenke på døden.
Jeg må innrømme det: jeg tenker mer og mer på døden. På slutten. Det å stoppe sin egen tid. Det er fascinerende. Det ene øyeblikket levende. Det neste død. Det er mange troer og meninger rundt døden, men aller mest det man tror og mener skjer ETTER døden. Selve døden varer bare den tiden det tar å dø. Fra hjertets ene slag, til at det neste lar være å komme. Hjertets ene aller siste slag. Og hjertet er jo en fantastisk muskel, der den pumper ut blodet vårt, med ny oksygen og mat inn, og brukt luft ut, fra det øyeblikket du har fått kutta navlestrengen, men hjertet har da alt drevet på i mange måneder! Og det stopper ALDRI før det stopper den eneste gangen. Prøv å åpne og knyte ei av hendene dine, la oss si 100.000 ganger etter hverandre, uten stopp. Da har du åpnet og knytt handa i ett døgn. For hjertet ditt og mitt slår i snitt 100.000 ganger i døgnet. Så kan du gange med med antall dager du har tenkt deg å leve. Det blir litt! Og nei, du klarer neppe mer enn noen hundre åpne/kny