Om å tenke på døden.

 

Jeg må innrømme det: jeg tenker mer og mer på døden. På slutten. Det å stoppe sin egen tid. 

Det er fascinerende. Det ene øyeblikket levende. Det neste død.

Det er mange troer og meninger rundt døden, men aller mest det man tror og mener skjer ETTER døden. Selve døden varer bare den tiden det tar å dø. Fra hjertets ene slag, til at det neste lar være å komme. Hjertets ene aller siste slag.

Og hjertet er jo en fantastisk muskel, der den pumper ut blodet vårt, med ny oksygen og mat inn, og brukt luft ut, fra det øyeblikket du har fått kutta navlestrengen, men hjertet har da alt drevet på i mange måneder! Og det stopper ALDRI før det stopper den eneste gangen. 

Prøv å åpne og knyte ei av hendene dine, la oss si 100.000 ganger etter hverandre, uten stopp. Da har du åpnet og knytt handa i ett døgn. For hjertet ditt og mitt slår i snitt 100.000 ganger i døgnet. Så kan du gange med med antall dager du har tenkt deg å leve. 

Det blir litt!

Og nei, du klarer neppe mer enn noen hundre åpne/knyte handa før du kjenner at det røyner på.

Så kan du vite at det hjertet du vandrer rundt med, det starta å banke da du var kun 2 millimeter lang og før noen visste at du var der, kun 3 uker gammel!

Der starta det.

Og så ender det.

I det øyeblikket denne utrolig sterke muskelen vi går rundt med og kjenner så godt når vi ser spente, slitne, nervøse, redde, forelska eller glade, ikke klarer mer, og hjernen, som sender impulsene til det, opphører: da er det slutt. Finito. Goodbye. Hastalavista motherfuckers. 

Det er det jeg går rundt å tenker mer og mer på. At jeg skal oppleve det. Enten bevisst eller ubevisst. Jeg vet ikke hva jeg håper. Det er bevist at man har mer adrenalin i kroppen når man vet at man dør, enn man har når man blir skvisa ut i verden, med hodeskallen sammenpressa og alt som er vondt skjer, når man blir født.

Det er det jeg tenker på. At mitt hjerte kommer til å slutte å holde livet mitt i gang om ikke så alt for lenge. Jeg har levd langt over halve livet mitt. Alderdommen er den lengste dommen. BarnDommen, UngDommen og så voksen, som ikke er noen dom, før alderDommen. 

Det er mange ritualer både for den som dør og for de som skal ha tiden ei stund til, etterpå. Det er samtaler, der er Gud, Allah, Fandens Oldemor og det er Styx. Faraoene som brukte hele regjeringstiden på å forberede sin død. Sitt ettermæle. 

Vikingene som fryktet å ikke dø for våpen, men i sotteseng. Som var glade når de fikk lov å dø for våpen.

Ofringer, riter, sanger, messer, rare hatter på menn som har riktig tro, aske og sjørøverflagg. 

Alt for dødsøyeblikket, som jeg tror er det ensomste i verden. For uansett hvor mange du har rundt deg, hvor mange hender som holder dine, hvor behagelig døden måtte komme og hvor trygt og kjærlighetsfullt ditt dødssted måtte være så dør du alene. Det er ditt åndedrett som opphører. Bare du reiser fra livet, fra tiden, fra den du var.

Alt for dødsøyeblikket som skal kutte det du har deltatt i, til å bli et minne. En stakket stund. For de som minner deg skal snart ut på samme ferd. Like ensomme. 

Alle seremoniene som skal føre deg fra dette livet og inn i det neste. Det hemmelige evige livet. Hvis bare alt blir gjort på riktig måte. Bare Tro-Mannen har riktig hodeplagg og du tror at Tro-Mannen kan føre deg inn i en by med gater av gull. Eller til de evige jaktmarker, som var indianernes lykkeligste ønske: å kunne jakte i naturen for all tid. For ALLTID er satt sammen av ALL og TID. 

Jeg finner ikke mening i ALLTID, for min TID stopper når hjertet mitt er stoppa for siste gang. Og tid er ulik på de ulike steder i verdensrommet. 

Jeg finner en ro i å skal dø og en redsel. Jeg er redd for å dø på en seig og fæl måte. Bli pint i hjel av noe eller noen, eller måtte dø mens jeg ser andre bli pint i hjel av noe eller noen. Jeg er redd redselen. 

Som alltid er Sokrates min venn også når jeg tenker på døden. At sommeren blir til høst og høsten blir til vinter og død. Men så stopper det jo ikke! Vinteren blir til vår, og våren til sommer igjen. Så hvorfor skulle døden være uten motstykke etter sin ankomst? Hva var vi før vi ble født? 

Det er dette jeg tenker på, og vet at enten jeg dør i redsel eller i fred, så blir jeg å dø og jeg dør alene i hodet mitt. Eller som Lars Lillo Stenberg en gang sang: Hjernen er alene. Og selv om jeg optimalt har lyst til å bli aske etterpå, så blir jo aske også en del av jorda. Og jeg blir en del av jorda. Og dermed liv. Men mamma Jord skal ikke leve evig, hun heller. Vi raserer henne etter beste evne, men hun overlever nok oss, speisa selvmordskandidater som ødelegger henne og dermed vårt eget liv. Men alt som er, skal ta slutt og så oppstår det kanskje noe helt annet. 

Gjenbruk, om du vil.

Jeg er litt spent også. Tenk om det faktisk skjer noe! 

Og hvis det ikke skjer noe: vel, da får jeg ikke vite det. 

Ikke du heller.