Om Menn som løper med sekk.
Jeg har over tid observert et merkelig fenomen som finner sted i byer, eller i det minste tettbygde strøk: Menn som løper med sekk.
Dette er menn på min alder. Og de løper med sekk, helst langs godt trafikkerte veier, slik at de får vist flest mulig at her er mannen sin! De løper etter sin tapte ungdom, men tar den aldri igjen, og de løper alene. Du vil aldri observere to sekkeløpere side om side, i hyggelig passiar. Nei, dette er ensomme ulver som løper for livet. Innbitte, viljesterke, og sterkest alene.
De løper ikke for å rekke bussen, eller for å rekke noe som helst annet enn å få vist fram et bestemt morskt svett fjes, med innbitt uttrykk, og med lett pesende munn, og viktigst av alt: få vist fram utstyret sitt. Ja, løpeutstyret, mener jeg.
De løper nemlig ikke rundt i grå joggebukser fra Dressmann, med snøring i livet og lett sægg. Og slett ikke med slasne jakker fra Fretex. Er du gal? Her teller utstyret. De har trange lange shortser eller softshell løpebukser som presser de alt svært godt sammenskvisa rumpeballene enda mer sammen. Her er det ikke mulig å få så mye som en tannpriker i mellom! De strutter av gårde med de små tighte rumpene sine, og har løpesko som er tilpasset asfalt og gir maksimal demping, og kommer i både vinter, sommer, vår og høst-utgaver. Skoene har stilige striper av neongrønt eller gult. De er fra Nike og koster i underkant av to tusen kroner.
Jakkene puster og lever, og er årsmodellen innen "løping med sekk for menn". Og så: det viktigste av alt (selve krumtappen over i-en): sekken! Jeg har sjekka på nett hva slike små løpesekker for menn koster. De koster mellom tre og femtusen kroner. Inni der har de vannflaska og matpakken. En vanlig trist matpakke: to med hvitost og to med salami. Men det ser man jo ikke fra utsiden. i utsidelomma er nemlig proteinshaken.
Det som er hovedpoenget med den vesle sekken er at den sitter stramt på kroppen. Ingen menn med selvrespekten i behold vil finne på å løpe med en humpete Berganmeis fra 1978. Det ser ikke mandig ut i det hele tatt. Det skulle tatt seg ut: å bli observert med en humpesekk i stødig trav langs Dramsveien i Tromsø, på tur til jobben på UiT! Jakka ville bli rista opp, det ville bli mellombarhet og ydmykelse. Fri og bevare oss vel!
Så er det lue, hansker, og buff. Ingen ting er tilfeldig funnet i midterste skuff i gangen. Her er alt spesialinnkjøpt for nettopp dette formålet: å løpe offentlig med sekk.
Hvorfor driver godt voksne menn med dette, i tettbygde strøk? Hvorfor finner vi dem ikke sprintende rundt i tjuetusenkronersutstyret sitt i Bygdenorge?
Svaret er selvsagt at de vil bli sett. Sett, respektert og beundret. Det blir du ikke av å springe rundt med dyrt utstyr i utkanten av Gratangen. Så der jogger ingen. De går tur. Med refleks. Eller sparker. Men de løper ikke rundt med testosterontryne og stramme rumpeballer.
I tettbygdestrøk, i byer og wannabebyer, derimot: der blir de sett! Der løper de til jobb. Tidlig om morgenen, men ikke alt for tidlig. Det er viktig at morgentrafikken er på sitt mest hektiske. Det er da innhøstingen av Respekt skjer. I alle fall i mennenenes hoder, der de gir litt ekstra på i motbakkene mens de ser konsentrerte ut. De er ikke "godt voksne". De er ikke i panikkalderen. De er barske menn i sin beste alder som liker å holde seg i form. Og det gjøres best med sekk. Ikke langs stiene i nærmeste skog, eller når ingen kan se dem og tenke: det der var en sprek Mann. En Tøffing! En som holder kroppen sin i form, og mer enn det! Her er det ingen slapp hengerumpe! Her trengs neppe verken Viagra eller andre tvilsomme prepareter for å funke som Mann! Se: han løper jo med sekk!
Og i sekken ligger skrifteklærne og en liten handduk, i tillegg til matpapirmatpakken.
På jobb peseløper de opp trappene. Stadig med sekken på. Kollegaene må også få sjansen til å se på med beundrende respekt, og føle seg underdanige og uten sjans på noe som helst i livet, der de kommer med kaffekoppen og den tidlige vafla fra kantina.
Jeg syns menn som løper med sekk er morsomme. De har stor underholdningsverdi for meg. De gjør dagen min bedre når jeg kjører til jobb.
Jeg jogger selv. Jeg er også en morgenjogger. I ei slasen joggebukse som i alle fall er ti år gammel, og ei jakke som passer til været og temperaturen: av og til ei tynn jakke, noen ganger boblejakke, og av og til ei teskjorte med bilde av Mick Jagger på. Eller ikke. Skoene mine er det eneste jeg har lagt litt penger i. Jeg er ei moden dame. Jeg kjenner det i ankler og knær når jeg løper på asfalt. Jeg løper ikke med sekk. Jeg løper før hvermannsen er på tur til jobb. Og så dusjer jeg etterpå, og kler meg om til jobb.
Jeg lurer av og til på hva Menn som løper med Sekk tenker, der de løper og løper, i all eksosen langs Dramsveien, eller Stakkevollveien. Jeg tror de føler seg som testosteronklumper. Jeg tror de syns de er tøffe. Mandige. Jeg tror de syns de får demonstrert sin Vellykkethet, sin Dype Interesse for å holde seg i form, og sin Gode Økonomi. Men jeg vet ikke. Jeg vet bare at de stadig er å finne på startstreken til halvmarathon, til Birken, til Midnightsun marathon. Jeg vet ikke om de er lykkelige. Jeg håper det.
De løper ikke for å rekke bussen, eller for å rekke noe som helst annet enn å få vist fram et bestemt morskt svett fjes, med innbitt uttrykk, og med lett pesende munn, og viktigst av alt: få vist fram utstyret sitt. Ja, løpeutstyret, mener jeg.
De løper nemlig ikke rundt i grå joggebukser fra Dressmann, med snøring i livet og lett sægg. Og slett ikke med slasne jakker fra Fretex. Er du gal? Her teller utstyret. De har trange lange shortser eller softshell løpebukser som presser de alt svært godt sammenskvisa rumpeballene enda mer sammen. Her er det ikke mulig å få så mye som en tannpriker i mellom! De strutter av gårde med de små tighte rumpene sine, og har løpesko som er tilpasset asfalt og gir maksimal demping, og kommer i både vinter, sommer, vår og høst-utgaver. Skoene har stilige striper av neongrønt eller gult. De er fra Nike og koster i underkant av to tusen kroner.
Jakkene puster og lever, og er årsmodellen innen "løping med sekk for menn". Og så: det viktigste av alt (selve krumtappen over i-en): sekken! Jeg har sjekka på nett hva slike små løpesekker for menn koster. De koster mellom tre og femtusen kroner. Inni der har de vannflaska og matpakken. En vanlig trist matpakke: to med hvitost og to med salami. Men det ser man jo ikke fra utsiden. i utsidelomma er nemlig proteinshaken.
Det som er hovedpoenget med den vesle sekken er at den sitter stramt på kroppen. Ingen menn med selvrespekten i behold vil finne på å løpe med en humpete Berganmeis fra 1978. Det ser ikke mandig ut i det hele tatt. Det skulle tatt seg ut: å bli observert med en humpesekk i stødig trav langs Dramsveien i Tromsø, på tur til jobben på UiT! Jakka ville bli rista opp, det ville bli mellombarhet og ydmykelse. Fri og bevare oss vel!
Så er det lue, hansker, og buff. Ingen ting er tilfeldig funnet i midterste skuff i gangen. Her er alt spesialinnkjøpt for nettopp dette formålet: å løpe offentlig med sekk.
Hvorfor driver godt voksne menn med dette, i tettbygde strøk? Hvorfor finner vi dem ikke sprintende rundt i tjuetusenkronersutstyret sitt i Bygdenorge?
Svaret er selvsagt at de vil bli sett. Sett, respektert og beundret. Det blir du ikke av å springe rundt med dyrt utstyr i utkanten av Gratangen. Så der jogger ingen. De går tur. Med refleks. Eller sparker. Men de løper ikke rundt med testosterontryne og stramme rumpeballer.
I tettbygdestrøk, i byer og wannabebyer, derimot: der blir de sett! Der løper de til jobb. Tidlig om morgenen, men ikke alt for tidlig. Det er viktig at morgentrafikken er på sitt mest hektiske. Det er da innhøstingen av Respekt skjer. I alle fall i mennenenes hoder, der de gir litt ekstra på i motbakkene mens de ser konsentrerte ut. De er ikke "godt voksne". De er ikke i panikkalderen. De er barske menn i sin beste alder som liker å holde seg i form. Og det gjøres best med sekk. Ikke langs stiene i nærmeste skog, eller når ingen kan se dem og tenke: det der var en sprek Mann. En Tøffing! En som holder kroppen sin i form, og mer enn det! Her er det ingen slapp hengerumpe! Her trengs neppe verken Viagra eller andre tvilsomme prepareter for å funke som Mann! Se: han løper jo med sekk!
Og i sekken ligger skrifteklærne og en liten handduk, i tillegg til matpapirmatpakken.
På jobb peseløper de opp trappene. Stadig med sekken på. Kollegaene må også få sjansen til å se på med beundrende respekt, og føle seg underdanige og uten sjans på noe som helst i livet, der de kommer med kaffekoppen og den tidlige vafla fra kantina.
Jeg syns menn som løper med sekk er morsomme. De har stor underholdningsverdi for meg. De gjør dagen min bedre når jeg kjører til jobb.
Jeg jogger selv. Jeg er også en morgenjogger. I ei slasen joggebukse som i alle fall er ti år gammel, og ei jakke som passer til været og temperaturen: av og til ei tynn jakke, noen ganger boblejakke, og av og til ei teskjorte med bilde av Mick Jagger på. Eller ikke. Skoene mine er det eneste jeg har lagt litt penger i. Jeg er ei moden dame. Jeg kjenner det i ankler og knær når jeg løper på asfalt. Jeg løper ikke med sekk. Jeg løper før hvermannsen er på tur til jobb. Og så dusjer jeg etterpå, og kler meg om til jobb.
Jeg lurer av og til på hva Menn som løper med Sekk tenker, der de løper og løper, i all eksosen langs Dramsveien, eller Stakkevollveien. Jeg tror de føler seg som testosteronklumper. Jeg tror de syns de er tøffe. Mandige. Jeg tror de syns de får demonstrert sin Vellykkethet, sin Dype Interesse for å holde seg i form, og sin Gode Økonomi. Men jeg vet ikke. Jeg vet bare at de stadig er å finne på startstreken til halvmarathon, til Birken, til Midnightsun marathon. Jeg vet ikke om de er lykkelige. Jeg håper det.
Kommentarer
Legg inn en kommentar