Svart poesi fra den mørkeste delen av skogen


Av og til
blir lyden
av din stillhet
så sterk
at jeg ikke hører
noe annet

Jeg roper
til deg
der du ikke er
men ser omrisset ditt
der du var.


I den trasparente sårbarheten
Bak kort-tankens her og nå
er jeg.
Ser gjennom tvilens skjøre håp
uten hensyn.
Mens Dido løper
smadrende gal
som en Baccusprestinne
mot kraniets osean
av antatt erindring.
Horisontens bue neker
det sporende i sanda
krevende forlanger
Jeg er der
Våger ikke tro
Later som om jeg går uti
uten å gjøre det
Men der pulsen møter min
Lukker jeg øynene
og føler det
Mens jeg sitter her
I den mørkeste delen av skogen
Der jeg aldri vil finne meg.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Om å føle seg så inn i hel**te usolidarisk med søringan.

Når fantasien forsvinner.

Om å sette katter i bånd.