Om å gå inn i skogen. I lyse vårnatta.

Så er årshjulet kommet hit igjen. Til våren. Til feiringa av livet, som står opp fra de døde, som ved rein magi.

Jeg pakker sekken min. Champagne, sølv, jordbær, genser, liggeunderlag, og runene mine. Det som trengs når man skal gå ut i den grogrønne vårnatta. Joggesko på beina. Deilig.

Så går jeg opp bakken og inn i skogen. Bort fra hus, biler, tv, E8, og menneskelydene. Inn i skogen. Inn i vårens ektehet. Etterhvert som jeg fjerner meg fra E8s' bulder av trailere og trafikk høres naturens stemme.

Fuglene, ikke kaskader av fuglesang, som da jeg var lita, men likevel. De siste modige hjemkommeres sang fyller skjørt opp luften og verden her inne i skogen. Gråsisikens skarpe kallerop fra bjørketrærne oppe mot Ramnberget. Den leter, den også. Bjørkefinkens nesten drageskrik risler også ut i vårnatta. Og en av de jeg virkelig er glad i, bokfinken, høres trillende og sterkt. Den markerer at den er her. Jeg prøver å markere at jeg ikke er her. Vil ikke forstyrre noen. Vil bare være en del av det hele. Være et menneske. Være menneskedyret. Som vandrer stille over fjorårsgresset som ennå dekker bakken. Under det er det liv. Det reiser seg under vekta av sin egen død, og lever likevel. Uvitende om sin egen død til høsten, og nye oppstandelse neste vår. Sirkelen, du vet. Den greia der.

Jeg vandrer stille forbi min gamle venninne vakre fru Bjørk. Hun står der på bakkekammen og ser innover i det som har vært. Hun husker meg fra da jeg var lita jente, med haukefjær i håret og med rød speiderkniv i beltet. Hun husker meg fra da jeg lente meg til hennes trygge stamme og gråt ut min første kjærlighetssorg, da jeg var tolv år, og aldri mer kunne bli forelska i noen annen enn han som med sin vesle foldekniv risset initialene våre i en annen trestamme, der inne i skogen, med hjerte rundt. Vakre fru Bjørk kjenner meg. Og jeg stryker stammen hennes med handa mi, i det jeg går forbi henne. Videre inn i skogen. Mot kilda.

Maurene er kommet i sving med sine ting. Jeg liker dem ikke. De er noen sure og forbanna små jævler. Jeg er glad i dem, likevel. De gjør det de kan. Er den del av naturen. "En maur må gjøre det en maur må gjøre". Men jeg går utenom tuene deres.

Så er jeg der, ved stedet mitt. Ingen lyder av biler. Et ravnepar har reir oppe i berget. De ser meg. Kommer med sine "korp"-lyder og hilser meg. Eller bare forteller meg at de ser meg. Odins øyne.

Det vokser gule bekkeblom langs bekken min nå. Små seiglivede blomster, som står til knes i hurtig bekkevann og står han av. Slik vi bør gjøre, alle vi som er født med tempo rundt oss.

Jeg legger underlaget mitt ut på bekkebredden. Bekken som blir til der. Ut av kilda i bakken. Natta er lys. Men det er natt. Nattevesner anes som pust i skogen. I lufta. I selve bekkens rasløse musikk. Vårjazz. Og jeg spretter champagnen. Korken fyker til vers, treffer lengre ned bekken. Jeg ler. Forstår. Hilser som vanlig til de fire retninger, og ber vettene om lov til å være der, og ønsker dem velkomne. Tømmer første skål i bekken, til Allfader. Setter meg så ned. Drikker. Spiser jordbær. Er i naturen. Bekken som har det travelt, som skummer over steiner som stikker opp, som klukker og klunker.
   Til vintersolverv var det bålets flakkende luer jeg fulgte med blikket og fant ro i. Nå er det bekkens flakkende vann jeg finner ro i. Ilden og vannet. Kontrastene. Jeg føler naturen kommer nærmere. Som om en Pan, eller en Dionysos, eller en Loke, ser meg. Ønsker å leke. Liv og død. Nå er det Liv. Nå er det lyst, grådig livsbegjær, griskhet på det som skal komme. Tvingende. Løvetann gjennom asfalt. Ubetvingelig. Herlig og kompromissløst.

Jeg finner fram sølvøredobbene. Sier fram ønsket mitt. Håpet mitt. Og lar bekkevannet ta dem med seg til bunns. Der de skal ligge, og ha ønsket mitt, håpet mitt, inni seg.

Tar på meg genseren. Ser den ene ravnen kretse over meg, ikke så svært langt oppe i lufta. Den har oversikten.
   Jeg finner fram runene mine. Tømmer de ut, og lar den som skal fortelle meg noe finne handa mi: "B". For bjørka. For nye begynnelser. For nye eventyr, som jeg aner ligger der, klare til å bli oppdaget. Jeg takker. Drikker champagne så det suser behagelig i kroppen. Ligger på rygg og ser opp på den lyse himmelen, omkransa av trær og berg. Kjenner våren. Livet som reiser seg. Sola som snart står opp i øst, bak Ramnberget.

Så hører jeg den, endelig: løvsangeren. Det er som en gråt inni meg. Den vakre trillen, som alle barndommens sommeres trofaste følgesvenn. Som lyder som bekken selv. Lengsel. Jeg ligger der, og hører trillen om og om igjen i det solas første oransje lysspyd kastes ned mot meg. Det er ennå natt på klokka, men hvem faen bryr seg om klokka nå. Jeg drikker lunka champagne, der boblene ikke er riktig så frampå mer. Men jeg kjenner roen og lykken inni meg. Jeg føler meg sett. Ei lomme av rein lykke. Selv ei voksen Skogdame kan ha et skikkelig vårhyl på lager. Som den reine Ronja Røverdatter kommer vårhylet mitt sprutende ut som ei champagnekork, så det gjaller i Ramnberget. Jeg må flire av meg sjøl. Det fins ennå krutt i meg. Det kjenner jeg.

Eventyret er ennå.