På Venterommet. Med kølapp til Vetikke.


Sitter på Venterommet og blar i gamle minner. Venter på at det skal bli min tur. Ser at jeg har lest dette minnet mange ganger før. Sukker. Slenger det tilbake  i minnebunken på bordet, der det ligger sammen med andre forslitte minner. Eselører og revne sider.

Ser på klokka på veggen. Den forteller meg bare det alle vet: at tiden går. Sekundene i livets timeglass. Venterommet. Godot. Du vet. Det fins ingen retning på klokkeslettene på Venterommet. Du vet aldri når det er DIN TUR. Til Døden, Låvv, eller hva faen. Gud vet.

Men det fins toaletter. Der inne, under blinkende lysstoffrør, kan du være alene med din egen dritt. Ditt eget pissetrengte liv. Du kan vaske hendene dine, som en større Pontius Pilatus enn Pontius Pilatus selv var. De blir likevel ikke renere enn du selv klarer skrubbe dem.

Who cares?

Jeg skrubber ikke lenger hendene mine. De er svarte av det jeg har foretatt meg. Føkk det. Jeg bare skyller dem. Gidder ikke en gang vente til vannet i krana blir varmt. Ser meg i det sprukne speilet over vasken, mens jeg hører lyden fra Venterommet: do-dooo. Nok et levende vesen finner Låvv, eller Døden, eller Gud vet hva faen som befinner seg bak alle dørene der inne. Jeg vet ikke. Jeg har ikke vært død. Eller: det har jeg jo. Alle som er født var døde før de ble skapt. Det er min påstand. Det er like sikkert som gud, allah, eller the big bang. Alt med små forbokstaver, mine damer og herrer. Det er ikke mer enn rett og rimelig.

Jeg ser meg selv i speilet, mens lysstoffrøret i taket blinker og gjentar: ploink, på en temmelig trøstesløs måte.

Jeg har sett meg selv vokse opp her. Jeg har sett mitt vesle barneansikt her, mens jeg venta på at det skulle bli jul, eller at jeg skulle bli tenåring. Få mitt første kyss. Jeg har sett mitt kvisete tenåringsansikt her. Men krølltangsveis og den første maskaraen i klumper på øyenvippene. Mens jeg venta på Låvv, på at skolen skulle bli ferdig, på å bli atten. Jeg har sett meg. Som et tilfeldig nummer i rekka. Og sett tallet mitt lyse på veggen, og jeg har gått inn til Doctor Love. Søte ord og kjærtegn. Erklæringer om evig kjærlighet og evig sammen, and all that jazz. Før jeg fikk hjertet knust. Eller knuste hans. Blod på hendene. Likevel. Knust. Smadret. Slengt i veggen. Eller kun forgiftet av sin egen gift. Piler først. Piller etterpå. Bare dobbeltkonsonanten skiller dem.

Går ut på Venterommet igjen. Det er ingen rømningsveier herfra. "Mennesket er dømt til å være fritt," sa Sartre, men våger ikke si det høyt i Dagens Samfunn. Som om det skulle være en shady hemmelighet. Sosialpornografi. Det er jo ikke det. Guds Død er velkjent. Nietzsche og den greia der. Du husker det sikkert nå.

Det lyder igjen i nummertelleren på veggen. Jeg ser på hendene mine. Flekkete av alle gjerninger. Avskallet neggelakk, fra da jeg ville bli elsket. Skitt under neglene. "Full av faen og halv av vann".

Venterommet. Kønummrene. Ser ut vinduet. Sisyfois triller ennå steinen sin der ute.



Opp til ingenting.




Foto: meg sjøl, av min egen langfinger til Hvemsomhelst.


Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Om å føle seg så inn i hel**te usolidarisk med søringan.

Bilde
 Det var så jeg knapt nok kunne tro mine egne øyne, her om dagen.  Kari Nessa Nordtun er ordfører i Stavanger, men har nå fått ansvar for å utvikle Arbeiderpartiets energipolitikk, melder NTB. – Vi er ett folk, ett land, det er klart vi må jobbe for å jevne ut strømprisen, sier lederen for Arbeiderpartiets nye energiutvalg til  Aftenposten . Strømprisen i Sørvest-Norge lå i forrige uke på 309 øre per kilowattime (kWh), mens prisen i Midt- og Nord-Norge lå på 1,7 øre per kWh. Dermed var strømmen 181 ganger dyrere i sør enn i nord. Slik kan det ikke fortsette mener Nordtun, som sier strømmen må finne en vei mellom prisområdene. Hun er klar på at den dårlige strømforbindelse mellom nord og sør er en utfordring, og at dette må løses. – Dypt urettferdig, sier hun om prisforskjellen mellom Nord- og Sør-Norge.  (kopiert fra NRK). Ja, Kari Nessa Nordtun: det er sannelig djevelsk dypt urettferdig! Samtidig så ser du virkelig ut til å ikke ane at du bebor et land der det er LAAAANGT fra Stavange
Les mer

Når fantasien forsvinner.

Bilde
  En gang da jeg var lita jente og kanskje 7 eller 8 år, sa mamma til meg: Det går et hørespill på Lørdagsbarnetimen som jeg tenkte du kunne få høre på. Det var Mio min Mio av Astrid Lindgren. Og verden vart aldri den samme for meg etter det.  Jeg lengta og lengta fram mot neste lørdag. Mio min Mio. Poesi i tittelen, men for en fortelling! Bildene jeg skapte meg selv i fantasien, da jeg lyttet så ørene nærmest var klistra inntil radioen klokka 17.00 hver lørdag, var helt magiske. Hjerteskjærende. Voldsomme. Lengtende. Ubeskrivelig lykkelige.  Jeg så det for meg. Sterkt, sterkt. Mio som red ut i Den Dunkle Skogen på Miramis med gullhovene. Mio som med sin eneste venn Jumjum ble tatt til fange av den Onde Ridder Kato i den mørkeste natten. Jeg kjente det i hjertet mitt. I hele meg. Mio min Mio.  Senere fulgte andre hørespill på Lørdagsbarnetimen, med Frank Nordli og Ingrid Boman. Pratet først, så endelig: hørespillet. Veien til Agra, Skatten på Sjørøverøya som var så spennende at jeg nes
Les mer

Om å sette katter i bånd.

Bilde
  Katter tar fugler. Mange. Særlig småfugler. Ørn hører til sjeldenhetene.  Det ligger i kattens natur å være en grusom og ubarmhjertig jeger, som til alt overmål forlenger jakt-lykken og fylles med tonnevis av katteendorfiner når den leker med byttet sitt.  Den gjør det ikke fordi den er ond. Den eier ikke empati. Den er ikke et menneske. Den er en katt. Et lykkelig rovdyr.  Det blir færre og færre småfugler. På få år har så mye som 50% av enkelte trekkfuglarter blitt borte. Det er fakta. Google det selv.  Det er ikke kattens skyld. I alle fall ikke særlig mye kattens skyld.  Det er vår skyld. Forskerne sier at klimaendringer, ørkenspredning og ødeleggelse av hekkeplassene har skylda, samt insektmidler. Det er sant. Ikke ei eneste katt har stått for klimaendring, ørkenspredning, ødeleggelse av hekkeplasser eller har spredt insektmidler.  Det er det vi mennesker som driver på med.  Vi hugger ned. Vi sprøyter. Vi dumper ting i fjordene våre og vi gir stort sett faen i fugler og smådyr.
Les mer