Om å telle ned, og å trappe opp.
Jeg teller ned. Du store min som jeg teller ned. Jeg teller og teller. Ned. Jeg har faktisk trappa opp nedtellinga. Så snart jeg føler meg nede for telling trapper jeg opp å telle ned. Jeg teller ned til alle ferier, antall arbeidsdager til jeg skal slutte, til jeg skal flytte, til helg, til jeg skal med tog til Stockholm. Jeg tenker: i dag er den en måned til jeg våkner opp i Gamla Stan. Og så ser jeg det for meg på tankenes kinolerret. Det ser fantastisk ut: Jeg, tidlig ut på vandring på brosteinene i Baggansgatan, på vei mot morgenkaffe og å se på bygg. Ta inn historiens sus. Mens jeg sitter her ved kjøkkenbordet på Senja og har 12 arbeidsdager igjen her. Jeg teller ned til jeg skal til Oslo etter Stockholm. Teller ned til togturene. Til jeg skal treffe, eller ikke, gamle frender fra nordgokk, fra sørgokk, eller ikke. Sitte ute på Grand (eller "Grang" som mine avdøde venner fra bohemtiden sa), og kjenne at her gikk de: Oda, Jæger, Munch, Alexandra. Hele gjenget. Me