Om å telle ned, og å trappe opp.

Jeg teller ned. Du store min som jeg teller ned. Jeg teller og teller. Ned. Jeg har faktisk trappa opp nedtellinga. Så snart jeg føler meg nede for telling trapper jeg opp å telle ned. 

 Jeg teller ned til alle ferier, antall arbeidsdager til jeg skal slutte, til jeg skal flytte, til helg, til jeg skal med tog til Stockholm. Jeg tenker: i dag er den en måned til jeg våkner opp i Gamla Stan. Og så ser jeg det for meg på tankenes kinolerret. Det ser fantastisk ut: Jeg, tidlig ut på vandring på brosteinene i Baggansgatan, på vei mot morgenkaffe og å se på bygg. Ta inn historiens sus. Mens jeg sitter her ved kjøkkenbordet på Senja og har 12 arbeidsdager igjen her. 

 Jeg teller ned til jeg skal til Oslo etter Stockholm. Teller ned til togturene. Til jeg skal treffe, eller ikke, gamle frender fra nordgokk, fra sørgokk, eller ikke. Sitte ute på Grand (eller "Grang" som mine avdøde venner fra bohemtiden sa), og kjenne at her gikk de: Oda, Jæger, Munch, Alexandra. Hele gjenget. Mens jeg ennå sitter med kaffen min og hører klokka trappe opp tikkinga si. Sier at nå er den snart på laveste nedtellingstall før jeg MÅ ordne meg før jobb. 

 Jeg har 2-3 ganger igjen av livet mitt å kjøre hit fra Evenes. Til Senja. 

 Jeg teller ned til Bukta, der antall formiddagspils trappes kraftig opp fra 0 til minst fire. Der det skal regne eller være sol. Der jeg skal treffe folk jeg ennå ikke vet fins. Jeg ser det for meg: når første band går på scena og vi hever plastglassene så ølet skvulper ut over alt, og hyler unisont. Jeg ser det for meg, kjenner bassen fra bandet dure i kroppen, nå mens klokka tikker ned til jeg MÅ gå for ikke å komme for seint på jobb. 

Jeg liker å telle ned. Jeg liker å trappe opp. Jeg liker å være i bevegelse, og alltid ha noe jeg kan glede meg til, mens jeg vasser i stress, og hodet kjennes ut som om det skal sprenges av tanker som ikke trengs å tenkes, men som  tenkes likevel, før jeg hopper ut av det, og inn på toget. Narvik - Stockholm. I hodet mitt er jeg der. Nå. 

 Ps Bildet har jeg tatt sjøl: Bukta 2018. 

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Om å føle seg så inn i hel**te usolidarisk med søringan.

Bilde
 Det var så jeg knapt nok kunne tro mine egne øyne, her om dagen.  Kari Nessa Nordtun er ordfører i Stavanger, men har nå fått ansvar for å utvikle Arbeiderpartiets energipolitikk, melder NTB. – Vi er ett folk, ett land, det er klart vi må jobbe for å jevne ut strømprisen, sier lederen for Arbeiderpartiets nye energiutvalg til  Aftenposten . Strømprisen i Sørvest-Norge lå i forrige uke på 309 øre per kilowattime (kWh), mens prisen i Midt- og Nord-Norge lå på 1,7 øre per kWh. Dermed var strømmen 181 ganger dyrere i sør enn i nord. Slik kan det ikke fortsette mener Nordtun, som sier strømmen må finne en vei mellom prisområdene. Hun er klar på at den dårlige strømforbindelse mellom nord og sør er en utfordring, og at dette må løses. – Dypt urettferdig, sier hun om prisforskjellen mellom Nord- og Sør-Norge.  (kopiert fra NRK). Ja, Kari Nessa Nordtun: det er sannelig djevelsk dypt urettferdig! Samtidig så ser du virkelig ut til å ikke ane at du bebor et land der det er LAAAANGT fra Stavange
Les mer

En stjerne skinner i natt. Før tusen av de faller grusomt ned.

Bilde
Jeg er ei alt for førjulsglad dame som irriterer mange, mange ved å kjøpe årets første julemarsipan alt i oktober og henger opp mine vakre bildeadventskalender før det er blitt 1.desember.  Men i dag ER det første november, liksom adventsmåneden, og da jeg stod opp klokka 6 var det ennå ikke mer enn antydning til litt grønt nederst i horisonten. Stjernene skinte. Det var stille, iskaldt og vakkert, slik det er her i nord når kulden kommer og det ikke er lenge før sola sier takk for i år.  Så jeg var i deilig adventshumør da jeg satte meg i bilen, som jeg hadde forhandsstarta i god tid, før jeg kjørte på jobb, og sang av hjertets barnslige røst, uansett hvor mye hedning jeg er:  En stjerne skinner i natt! Nå er den hellige time Vi står i stjerneskinn og hører klokkene kime nå ringes julen inn. Jeg hadde på radioen og klokka 8 brøt NRK nyhetene inn i min trygge julesang i de vakreste omgivelser, ennå med en bleik måne og ei klar stjerne skinnende ned på meg.  Israels bombing av flyktning
Les mer

Om å la et hus dø uten verdighet.

Bilde
  I går var jeg på vandring til barndommens og ungdommens mest spennende hus: Ungdomshuset i Evenesmark. Herregud for et spennende hus det var! For når det var åpent, var det fordi spennende ting skulle skje der!  I min barndom: juletrefesten. Juletreet midt i salen, bordene rundt treet. Det durte i kakkelovnen i hjørnet, av sprakende brennende bjørk. Vedkorga full. Vi unger måtte ikke komme for nær, men det var ingen fare, for som unger flest sprang vi mest rundt treet. Fra kjøkkenet innenfor scena sivet lukta av varm, søt kakao fra storkjelen ut. Geskjeftige damer var i sving der inne. Adgang forbudt for unger.  Opp den kalde trange loftstrappa klampa det i utesko. Kåper og frakker skulle henges av der oppe og kaketiner ble oppbevart der. Det lukta kaldt og rått, men varmen steig snart opp dit også.  Snart runget salen av prat, latter, julesanger og gangen rundt treet, mens vi unger var passelig redde og spente på julenissen. For hvis man ikke hadde vært snill risikerte man å havne i
Les mer