Om å telle ned, og å trappe opp.

Jeg teller ned. Du store min som jeg teller ned. Jeg teller og teller. Ned. Jeg har faktisk trappa opp nedtellinga. Så snart jeg føler meg nede for telling trapper jeg opp å telle ned. 

Jeg teller ned til alle ferier, antall arbeidsdager til jeg skal slutte, til jeg skal flytte, til helg, til jeg skal med tog til Stockholm. Jeg tenker: i dag er den en måned til jeg våkner opp i Gamla Stan. Og så ser jeg det for meg på tankenes kinolerret. Det ser fantastisk ut: Jeg, tidlig ut på vandring på brosteinene i Baggansgatan, på vei mot morgenkaffe og å se på bygg. Ta inn historiens sus. Mens jeg sitter her ved kjøkkenbordet på Senja og har 12 arbeidsdager igjen her. 

Jeg teller ned til jeg skal til Oslo etter Stockholm. Teller ned til togturene. Til jeg skal treffe, eller ikke, gamle frender fra nordgokk, fra sørgokk, eller ikke. Sitte ute på Grand (eller "Grang" som mine avdøde venner fra bohemtiden sa), og kjenne at her gikk de: Oda, Jæger, Munch, Alexandra. Hele gjenget. Mens jeg ennå sitter med kaffen min og hører klokka trappe opp tikkinga si. Sier at nå er den snart på laveste nedtellingstall før jeg MÅ ordne meg før jobb. 

Jeg har 2-3 ganger igjen av livet mitt å kjøre hit fra Evenes. Til Senja. 

Jeg teller ned til Bukta, der antall formiddagspils trappes kraftig opp fra 0 til minst fire. Der det skal regne eller være sol. Der jeg skal treffe folk jeg ennå ikke vet fins. Jeg ser det for meg: når første band går på scena og vi hever plastglassene så ølet skvulper ut over alt, og hyler unisont. Jeg ser det for meg, kjenner bassen fra bandet dure i kroppen, nå mens klokka tikker ned til jeg MÅ gå for ikke å komme for seint på jobb. 

Jeg liker å telle ned. Jeg liker å trappe opp. Jeg liker å være i bevegelse, og alltid ha noe jeg kan glede meg til, mens jeg vasser i stress, og hodet kjennes ut som om det skal sprenges av tanker som ikke trengs å tenkes, men som  tenkes likevel, før jeg hopper ut av det, og inn på toget. Narvik - Stockholm. I hodet mitt er jeg der. Nå. 

Ps Bildet har jeg tatt sjøl: Bukta 2018. 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Om å føle seg så inn i hel**te usolidarisk med søringan.

Når fantasien forsvinner.

Om å sette katter i bånd.