Skogdame

Så har jeg gjort det igjen: hoppa utfor stupet, uten annen sikring enn den urettferdige luksus det er å være født i Norge, og å bo i Norge. Jeg liker det. Å hoppe utfor. Det kiler i magen. Har på sett og vis forberedt mitt nye stup ut i sjansenes verden: Satte opp skatteprosenten min i vår, slik at jeg skulle få ok igjen på skatten i år. Slik at jeg kan hoppe utfor, og å reise med tog. Inn på nye spor. Legge den nære Fortiden død bak meg. I alle fall besvimt. Men man vet aldri når Fortiden reiser seg opp fra de døde og smekker deg over øynene med en hvit hanske. An Garde! Men likevel. Jeg aner ikke hvor jeg lander, denne gangen. Det er forskjellen fra tidligere stup ut i det ukjente, og nå: jeg har alltid visst hvor jeg kom til å lande. Det gjør jeg ikke nå. Tenk å være så heldig å være 53 år og kjenne det kile i magen og bruse i hodet når jeg igjen slipper taket i Det Trygge og Forutsigbare, og hopper ut. Hopper inn. I nye opplevelser. Det er så mye igjen å se, smake på, være

Når nøden er størst, er en firetimers ferietur til Tromsø nærmest. I alle fall om man lider av akutt ferienød, men ikke kan eller har råd å reise noe lenger akkurat nå. Hva andre definerer som ferie lar jeg være opp til dem. Så jeg står opp klokka seks, for å vaske håret og gjøre meg klar for ferieturen. Det er fire kilomneter å gå til hurtigbåtkaia fra Silsand Nord til Finnsnes. Men været er strålende og føttene lette der jeg går med glade feriesteg over Gisundbrua. Stopper selvsagt midt på for å ta et feriebilde av leia. Hva annet kunne jeg vel gjort? Man er da turist, må vite! Det høres på praten i ventekaffeen at det er mange som skal på firetimers ferie til Tromsø en solfylt junilørdag. To gjenger senjaværinger, 13 menn og ei 1 berte, har alt begynt oppvarminga, med høylydt prat på brei senjadialekt: EG skal no i aillefaill rætt på polet! Ka du trur om dæ? De har alle relativt høy BMI, er mellom 25 og 40 år, har mørke dongeribukser med belte med spenne, og mørke teskjorter.