Om å våge å hoppe utfor stupet.

Så har jeg gjort det igjen: hoppa utfor stupet, uten annen sikring enn den urettferdige luksus det er å være født i Norge, og å bo i Norge.

Jeg liker det. Å hoppe utfor. Det kiler i magen. Har på sett og vis forberedt mitt nye stup ut i sjansenes verden: Satte opp skatteprosenten min i vår, slik at jeg skulle få ok igjen på skatten i år. Slik at jeg kan hoppe utfor, og å reise med tog. Inn på nye spor. Legge den nære Fortiden død bak meg. I alle fall besvimt. Men man vet aldri når Fortiden reiser seg opp fra de døde og smekker deg over øynene med en hvit hanske. An Garde! Men likevel.

Jeg aner ikke hvor jeg lander, denne gangen. Det er forskjellen fra tidligere stup ut i det ukjente, og nå: jeg har alltid visst hvor jeg kom til å lande. Det gjør jeg ikke nå.

Tenk å være så heldig å være 53 år og kjenne det kile i magen og bruse i hodet når jeg igjen slipper taket i Det Trygge og Forutsigbare, og hopper ut. Hopper inn. I nye opplevelser. Det er så mye igjen å se, smake på, være i. Og jeg må gjøre det mens jeg ennå er her. Mens vi ennå er her.

 Vi kjenner til Dommedagsklokka. Som tikker og tikker. Som vi sjøl har stilt inn på DOOMED med vår egoistiske og kortsiktige grådighet. Der vi dyrker utilitarismen som om den er gud. Som om vi er gud. Og det er vi jo. Gud for vår egen griske egoisme. Der vi snur ryggen til De Andre, og dyrker vårt ego via likers og "fordi du fortjener det"-søppel. Grillreklamen med feite folk følger etter Redd Barnas bønn om en hundrings til skinnmagre småunger som ikke lenger har kraft til å gråte ut sin håpløshet. Mens vi skyter rovdyrene våre, og poserer tøft med å vise fram tennene til det døde dyret. "Liker". Vi er det største rovdyret verden har sett. Hvem skal vise fram våre tenner når vi bukker under for vår egen livsstil?

Jeg er ikke stort bedre. Jeg er også grådig. Jeg vil oppleve alt. Føle det, på godt og vondt. Men i går vart jeg fast månedsgiver til Leger Uten Grenser. Det er ikke grenser for hvor mye jeg beunderer jobben de gjør, og hvor takknemlig jeg er for at de gjør det, siden jeg er for feig. For egoistisk.

Jeg vet ikke hva jeg gjør om en måned, om to måneder. Jeg regner virkelig med at jeg gjør noe. Ett eller annet sted. Jeg er ennå så langt fra landing, her i stupet mitt, at jeg ikke vet.
   Jeg er temmelig spent. I alle fall kommer jeg til å bli det. Ennå nyter jeg bare svevet mitt. Det å slippe taket. Det å være på reise.

Jeg er alltid takknemlig for livet mitt. For alle muligheter som fins, som jeg er så heldig at jeg kan prøve meg på, om jeg vil.

 Tenk!

Tegninga er fra i høst, da jeg visste det var LEEENGE til jeg kunne hoppe utfor igjen. En lengsel fra fortiden henta inn i nå. 



Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Om å føle seg så inn i hel**te usolidarisk med søringan.

Bilde
 Det var så jeg knapt nok kunne tro mine egne øyne, her om dagen.  Kari Nessa Nordtun er ordfører i Stavanger, men har nå fått ansvar for å utvikle Arbeiderpartiets energipolitikk, melder NTB. – Vi er ett folk, ett land, det er klart vi må jobbe for å jevne ut strømprisen, sier lederen for Arbeiderpartiets nye energiutvalg til  Aftenposten . Strømprisen i Sørvest-Norge lå i forrige uke på 309 øre per kilowattime (kWh), mens prisen i Midt- og Nord-Norge lå på 1,7 øre per kWh. Dermed var strømmen 181 ganger dyrere i sør enn i nord. Slik kan det ikke fortsette mener Nordtun, som sier strømmen må finne en vei mellom prisområdene. Hun er klar på at den dårlige strømforbindelse mellom nord og sør er en utfordring, og at dette må løses. – Dypt urettferdig, sier hun om prisforskjellen mellom Nord- og Sør-Norge.  (kopiert fra NRK). Ja, Kari Nessa Nordtun: det er sannelig djevelsk dypt urettferdig! Samtidig så ser du virkelig ut til å ikke ane at du bebor et land der det er LAAAANGT fra Stavange
Les mer

Når fantasien forsvinner.

Bilde
  En gang da jeg var lita jente og kanskje 7 eller 8 år, sa mamma til meg: Det går et hørespill på Lørdagsbarnetimen som jeg tenkte du kunne få høre på. Det var Mio min Mio av Astrid Lindgren. Og verden vart aldri den samme for meg etter det.  Jeg lengta og lengta fram mot neste lørdag. Mio min Mio. Poesi i tittelen, men for en fortelling! Bildene jeg skapte meg selv i fantasien, da jeg lyttet så ørene nærmest var klistra inntil radioen klokka 17.00 hver lørdag, var helt magiske. Hjerteskjærende. Voldsomme. Lengtende. Ubeskrivelig lykkelige.  Jeg så det for meg. Sterkt, sterkt. Mio som red ut i Den Dunkle Skogen på Miramis med gullhovene. Mio som med sin eneste venn Jumjum ble tatt til fange av den Onde Ridder Kato i den mørkeste natten. Jeg kjente det i hjertet mitt. I hele meg. Mio min Mio.  Senere fulgte andre hørespill på Lørdagsbarnetimen, med Frank Nordli og Ingrid Boman. Pratet først, så endelig: hørespillet. Veien til Agra, Skatten på Sjørøverøya som var så spennende at jeg nes
Les mer

Om å sette katter i bånd.

Bilde
  Katter tar fugler. Mange. Særlig småfugler. Ørn hører til sjeldenhetene.  Det ligger i kattens natur å være en grusom og ubarmhjertig jeger, som til alt overmål forlenger jakt-lykken og fylles med tonnevis av katteendorfiner når den leker med byttet sitt.  Den gjør det ikke fordi den er ond. Den eier ikke empati. Den er ikke et menneske. Den er en katt. Et lykkelig rovdyr.  Det blir færre og færre småfugler. På få år har så mye som 50% av enkelte trekkfuglarter blitt borte. Det er fakta. Google det selv.  Det er ikke kattens skyld. I alle fall ikke særlig mye kattens skyld.  Det er vår skyld. Forskerne sier at klimaendringer, ørkenspredning og ødeleggelse av hekkeplassene har skylda, samt insektmidler. Det er sant. Ikke ei eneste katt har stått for klimaendring, ørkenspredning, ødeleggelse av hekkeplasser eller har spredt insektmidler.  Det er det vi mennesker som driver på med.  Vi hugger ned. Vi sprøyter. Vi dumper ting i fjordene våre og vi gir stort sett faen i fugler og smådyr.
Les mer