Om å våge å hoppe utfor stupet.

Så har jeg gjort det igjen: hoppa utfor stupet, uten annen sikring enn den urettferdige luksus det er å være født i Norge, og å bo i Norge.

Jeg liker det. Å hoppe utfor. Det kiler i magen. Har på sett og vis forberedt mitt nye stup ut i sjansenes verden: Satte opp skatteprosenten min i vår, slik at jeg skulle få ok igjen på skatten i år. Slik at jeg kan hoppe utfor, og å reise med tog. Inn på nye spor. Legge den nære Fortiden død bak meg. I alle fall besvimt. Men man vet aldri når Fortiden reiser seg opp fra de døde og smekker deg over øynene med en hvit hanske. An Garde! Men likevel.

Jeg aner ikke hvor jeg lander, denne gangen. Det er forskjellen fra tidligere stup ut i det ukjente, og nå: jeg har alltid visst hvor jeg kom til å lande. Det gjør jeg ikke nå.

Tenk å være så heldig å være 53 år og kjenne det kile i magen og bruse i hodet når jeg igjen slipper taket i Det Trygge og Forutsigbare, og hopper ut. Hopper inn. I nye opplevelser. Det er så mye igjen å se, smake på, være i. Og jeg må gjøre det mens jeg ennå er her. Mens vi ennå er her.

 Vi kjenner til Dommedagsklokka. Som tikker og tikker. Som vi sjøl har stilt inn på DOOMED med vår egoistiske og kortsiktige grådighet. Der vi dyrker utilitarismen som om den er gud. Som om vi er gud. Og det er vi jo. Gud for vår egen griske egoisme. Der vi snur ryggen til De Andre, og dyrker vårt ego via likers og "fordi du fortjener det"-søppel. Grillreklamen med feite folk følger etter Redd Barnas bønn om en hundrings til skinnmagre småunger som ikke lenger har kraft til å gråte ut sin håpløshet. Mens vi skyter rovdyrene våre, og poserer tøft med å vise fram tennene til det døde dyret. "Liker". Vi er det største rovdyret verden har sett. Hvem skal vise fram våre tenner når vi bukker under for vår egen livsstil?

Jeg er ikke stort bedre. Jeg er også grådig. Jeg vil oppleve alt. Føle det, på godt og vondt. Men i går vart jeg fast månedsgiver til Leger Uten Grenser. Det er ikke grenser for hvor mye jeg beunderer jobben de gjør, og hvor takknemlig jeg er for at de gjør det, siden jeg er for feig. For egoistisk.

Jeg vet ikke hva jeg gjør om en måned, om to måneder. Jeg regner virkelig med at jeg gjør noe. Ett eller annet sted. Jeg er ennå så langt fra landing, her i stupet mitt, at jeg ikke vet.
   Jeg er temmelig spent. I alle fall kommer jeg til å bli det. Ennå nyter jeg bare svevet mitt. Det å slippe taket. Det å være på reise.

Jeg er alltid takknemlig for livet mitt. For alle muligheter som fins, som jeg er så heldig at jeg kan prøve meg på, om jeg vil.

 Tenk!

Tegninga er fra i høst, da jeg visste det var LEEENGE til jeg kunne hoppe utfor igjen. En lengsel fra fortiden henta inn i nå.