Om å reise på firetimers ferietur.

Når nøden er størst, er en firetimers ferietur til Tromsø nærmest. I alle fall om man lider av akutt ferienød, men ikke kan eller har råd å reise noe lenger akkurat nå. Hva andre definerer som ferie lar jeg være opp til dem.

Så jeg står opp klokka seks, for å vaske håret og gjøre meg klar for ferieturen. Det er fire kilomneter å gå til hurtigbåtkaia fra Silsand Nord til Finnsnes. Men været er strålende og føttene lette der jeg går med glade feriesteg over Gisundbrua. Stopper selvsagt midt på for å ta et feriebilde av leia. Hva annet kunne jeg vel gjort? Man er da turist, må vite!

Det høres på praten i ventekaffeen at det er mange som skal på firetimers ferie til Tromsø en solfylt junilørdag. To gjenger senjaværinger, 13 menn og ei 1 berte, har alt begynt oppvarminga, med høylydt prat på brei senjadialekt: EG skal no i aillefaill rætt på polet! Ka du trur om dæ? De har alle relativt høy BMI, er mellom 25 og 40 år, har mørke dongeribukser med belte med spenne, og mørke teskjorter. De er stort sett skalla (unntatt berta), og liker å opptre i flokk. To flokker, faktisk.

En busslast japanere er også klare for ferietur til Tromsø. De tar bilder og filmer, tradisjon tro, ALT som er, både ute og inne. Jeg lurer på hva de gjør med alle disse tjuefemtusen bildene når de kommer hjem til Japan igjen. Kanskje de sletter alt, og gleder seg til nye turer.

Så kommer hurtigbåten, og klokka er blitt 09.45. Jeg får vindusplass siden jeg finta ut den største japaneren, han med tre valker i nakken, og kan med stor tilfredsstillelse sitte å se ut på det vanvittig vakre landskapet turen nord har å by på.

De to Senjaværing-gjengene er alt kommet seg i disken for ølkjøp og høylydt mimring over sist de var på lørdagstur til byen. Eller "baien", som i alle fall to av dem så mirakuløst morsomt har funnet på.

Jeg hopper som ei lengtende fjellgeit på vei mot sætra av landgangen når vi endelig legger til ved Prostneset i byen (baien), og sprinter ut i helt vanvittig godt og varmt sommervær. Det blir sightseeing både til Stortorget (der boder for salg, og boder for praiing (valgkampen er i gang) er våkna til liv, og de første Arbeiderpartirosene deles ut, mens Senterpartivafler er like rundt hjørnet.

På Strandtorget er det både " Byfest i Sentrum", og oppkjøring til årets Buktafestival. Den vesle sjarken Teddy (oppkalt etter baiens... unnskyld: BYENS store sønn Sverre Kjeldsberg) står der og er klar for å bli tatt selfie med. Så det gjør jeg. Og legger ut på facebook, så klart, mens unger klatrer rundt, og fedre heiser og løfter på sine små håpefulle, mens de kaster lange blikk tjue meter lenger nord: mot uteserveringa på Skarven. Det forgjettede land!

Jeg har ingen smårollinger å heise på. Jeg går på Skarven. De har åpna uteserveringa klokka 11, og nå er den 11.43, og dermed kun fire utebord igjen. Ingen på "godsida", men herregud. Når man er så seint ute får det bare bli slik. Jeg forter meg inn. Alt to ølkøer der. Så ut, kapre det ene av nå kun tre ledige bord, og setter meg. Lykkelig. Jeg har solbriller på og det er formiddagsøl-fliring rundt bordene. Det første gjenget med senjaværinger ankommer klokka 11.58 og må forlate klokka 11.59. Bai-baien. De flirer seg ihjel over at de har vært så flinke til å drikke seg snydens før 12 OG bli nekta servering. De ringer til venner og familier for å skryte av bragden. Et par stykker tar også selfies, før de sjangler videre: På Ølhallen! DÆ må no være rette plassen i baien?!

Venninna mi kommer. Vi drikker øl. Ser på folk. Prater som om ferien min varer evig. Enda det bare er et par timer igjen. Ei kråke på taket rett over oss har henta seg en kråkebolle i fjærsteinene rett ved Skarven. Den hugger løs på sitt stakkars offer så det spruter kråkebolleinnmat ned på både oss og ølla. Vi flirer: sjeldent kjapp serverings av fersk sjømat! Og hva annet skulle vel ei bykråke spise enn en kråkebolle?

Dette blir feirens definitive høydepunkt. Det legges selfies og kommentarer om hendelsen på facebook, sånn at alle våre venner kan se og lese om den pittoreske og ekte ferieopplevelsen vi hadde på Skarven.

Så må jeg gå. Faen også. Hurtigbåten legger til kai, og både jeg og to gjenger Senjaværinger skal ombord. Den ene gjengen er stille. De har feriert så det rekker. Den andre gjengen skråler og syns det skal bli deilig å komme hjem til Senja igjen.

Det er fire kilometer å gå tilbake til hybelen min på Silsand Nord fra Finnsnes Hurtigbåtkai. Stegene er på ingen måte lette og spretne. Det er tungt å forlate en slik herlig dag i byen.

Men midt oppe på Gisundbrua stopper jeg og ser nordover, og tenker: alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Faktisk anbefaler jeg en firetimers ferie et sted. Man vet aldri når man får en kråkebolle i hodet, eller kan ta en selfie med sjarken Teddy.