Skogdame

Av og til kjenner jeg sanda i timeglasset mitt. Times og dags-sandkornene som renner. Ustoppelige. Til det er tomt. Ingen vet hvor mange sandkorn de har igjen i glasset sitt. Våre norrøne aner trodde på nornene. Urd, Verdande og Skuld. Som spant, målte, og klippet livstråden vår. Vår tilmålte tid. Som sanda i timeglasset. Han som bare skulle ned trappa. Som falt. Som døde av det. Som aldri ville husket at han tråkket feil i trappa om det hadde gått slik det bruker å gå: helt fint. Man tar seg for. Gelender, eller vegg. Støtten. Så manglet støtten. Ingen visste at det siste sandkornet falt ned sammen med ham. Sjokket. Det øyeblikkelige tapet. Sorgen. Vantroheten. Det som aldri kan snus. Det absolutte. Å gå ut av tiden. Jeg tenker på det. At da stopper tiden for den som ikke er mer. Vår tid. Som vi velger hvordan vi skal bruke. Jeg kjenner det så sterkt i dag. Jeg, som skal miste det bygget jeg holder kjærest av alle. Alle turer, alle kortkvelder, alle Monopoloppgjør, alle

Noen dager er de der: svarte som bek i sola. De kommer inn uten å banke på. Viser deg alt det du visste var der, men uten å ønske å se det. De svarte dagene. Da du går ut i sola uten å se lyset. Skyggene som danser rundt deg. Forrykte. Uungåelige. Den tiden det tar å beslutte de tunge tingene. Uten returrett. Tvinger seg fram. Uønskede, men likevel der. Som gir seg faen i at du vandrer i sola, som den beste og gladeste landstryker. Dager med svarthet. Teppet som legger seg over deg. Du gjør det du må gjøre. Holder pusten. Gjør det. Trykker på knappene. Og vet at Tida er en doktor. I mellomtiden må du bare være i det.