Sanda i timeglasset.

Av og til kjenner jeg sanda i timeglasset mitt. Times og dags-sandkornene som renner. Ustoppelige. Til det er tomt. Ingen vet hvor mange sandkorn de har igjen i glasset sitt.

Våre norrøne aner trodde på nornene. Urd, Verdande og Skuld. Som spant, målte, og klippet livstråden vår. Vår tilmålte tid. Som sanda i timeglasset.

Han som bare skulle ned trappa. Som falt. Som døde av det. Som aldri ville husket at han tråkket feil i trappa om det hadde gått slik det bruker å gå: helt fint. Man tar seg for. Gelender, eller vegg. Støtten. Så manglet støtten. Ingen visste at det siste sandkornet falt ned sammen med ham. Sjokket. Det øyeblikkelige tapet. Sorgen. Vantroheten. Det som aldri kan snus. Det absolutte.

Å gå ut av tiden.

Jeg tenker på det. At da stopper tiden for den som ikke er mer.

Vår tid. Som vi velger hvordan vi skal bruke. Jeg kjenner det så sterkt i dag.

Jeg, som skal miste det bygget jeg holder kjærest av alle. Alle turer, alle kortkvelder, alle Monopoloppgjør, alle stunder ved peisen. Fisketurer, bålkvelder. Latter og høytlesing, og da jeg var lita: skumle turer på utedoet. Tamme reveunger. Friheta. Den store stillheten uten menneskelyder, ute ei lys sommernatt. Sandkornene som falt, dag for dag. Hvert lykkelige øyeblikk der. Nå er det timeglasset tomt. Tomt som bygget. Andre skal være der. Vennskap som renner ut. Også sandkorn. Den sorgfulle innsikten: det er over. Valgene som ikke kan gjøres om. Konsekvensene. Det å miste vennskap. Det å vite at jeg ikke kan dra dit mer. Det sprenger på bak øyelokkene.

Kjærligheten som tok slutt, eller ikke var der. Majas slør. Det å gå. Vite at nå er det over. Mens hjertet verker som om det lever helt alene. Tankene som kverner rundt og rundt. Kaoset. Sorgen. Smerten. Tiden som rant ut. Som tok slutt. Ansiktet hans mellom gardinene da jeg gikk. Det hvite ansiktet. Gikk tilbake til tv'en. Til sin egen tid. Vår tid ble klippet over. Nornene nikket til hverandre. Sandkornene lå i sin vesle pyramide nederst i timeglasset for låvv.

Jeg er her. Jeg vet ikke hvor mange sandkorn timeglasset mitt har igjen. Jeg vet bare at nuh er jeg her. Med kaffe i Mummimammakoppen min. Gitt til meg av ham som alltid vil bety mest for meg. Som ser at jeg av og til er mummimamma, som rydder og ordner og er den praktiske. Mens hodet mitt er fullt av drømmer.

Jeg er her. Jeg elsker å være her. Jeg elsker hvert sandkorn i timeglasset mitt. All smerte, all sorg, alt savn. Alle fæle ting. Fordi jeg alltid har MULIGHETEN. Muligheten til å drømme, rase, elske, lære, være i det.

Jeg skylder de som er gått ut av tiden det. Å være levende med hele meg. Jeg skylder det for de som ikke kan være frie. Jeg skylder dem å nyte min frihet. Til å være klar over at jeg er fri. Til å være klar over at jeg lever.

Jeg skal gå ut. Lukte på regnet. På den våte Moder Jord. På alt som går tilbake til å bli jord nå. Dit vi skal. Av Moder Jord skal det også gro. Livet kan ikke være uten døden. På samme måte som at vi ikke vet hva lykke er om vi ikke opplever ulykke og sorg. Og døden kan ikke være uten livet. Sirkelen, du vet. Kretsløpet.

"Folkeaksjonen mot bompenger": du verden for misbruk av tid og liv.

Gnothi Seauton.


Fotoet er fra Ellos nettkatalog.