Sanda i timeglasset.


Av og til kjenner jeg sanda i timeglasset mitt. Times og dags-sandkornene som renner. Ustoppelige. Til det er tomt. Ingen vet hvor mange sandkorn de har igjen i glasset sitt.

Våre norrøne aner trodde på nornene. Urd, Verdande og Skuld. Som spant, målte, og klippet livstråden vår. Vår tilmålte tid. Som sanda i timeglasset.

Han som bare skulle ned trappa. Som falt. Som døde av det. Som aldri ville husket at han tråkket feil i trappa om det hadde gått slik det bruker å gå: helt fint. Man tar seg for. Gelender, eller vegg. Støtten. Så manglet støtten. Ingen visste at det siste sandkornet falt ned sammen med ham. Sjokket. Det øyeblikkelige tapet. Sorgen. Vantroheten. Det som aldri kan snus. Det absolutte.

Å gå ut av tiden.

Jeg tenker på det. At da stopper tiden for den som ikke er mer.

Vår tid. Som vi velger hvordan vi skal bruke. Jeg kjenner det så sterkt i dag.

Jeg, som skal miste det bygget jeg holder kjærest av alle. Alle turer, alle kortkvelder, alle Monopoloppgjør, alle stunder ved peisen. Fisketurer, bålkvelder. Latter og høytlesing, og da jeg var lita: skumle turer på utedoet. Tamme reveunger. Friheta. Den store stillheten uten menneskelyder, ute ei lys sommernatt. Sandkornene som falt, dag for dag. Hvert lykkelige øyeblikk der. Nå er det timeglasset tomt. Tomt som bygget. Andre skal være der. Vennskap som renner ut. Også sandkorn. Den sorgfulle innsikten: det er over. Valgene som ikke kan gjøres om. Konsekvensene. Det å miste vennskap. Det å vite at jeg ikke kan dra dit mer. Det sprenger på bak øyelokkene.

Kjærligheten som tok slutt, eller ikke var der. Majas slør. Det å gå. Vite at nå er det over. Mens hjertet verker som om det lever helt alene. Tankene som kverner rundt og rundt. Kaoset. Sorgen. Smerten. Tiden som rant ut. Som tok slutt. Ansiktet hans mellom gardinene da jeg gikk. Det hvite ansiktet. Gikk tilbake til tv'en. Til sin egen tid. Vår tid ble klippet over. Nornene nikket til hverandre. Sandkornene lå i sin vesle pyramide nederst i timeglasset for låvv.

Jeg er her. Jeg vet ikke hvor mange sandkorn timeglasset mitt har igjen. Jeg vet bare at nuh er jeg her. Med kaffe i Mummimammakoppen min. Gitt til meg av ham som alltid vil bety mest for meg. Som ser at jeg av og til er mummimamma, som rydder og ordner og er den praktiske. Mens hodet mitt er fullt av drømmer.

Jeg er her. Jeg elsker å være her. Jeg elsker hvert sandkorn i timeglasset mitt. All smerte, all sorg, alt savn. Alle fæle ting. Fordi jeg alltid har MULIGHETEN. Muligheten til å drømme, rase, elske, lære, være i det.

Jeg skylder de som er gått ut av tiden det. Å være levende med hele meg. Jeg skylder det for de som ikke kan være frie. Jeg skylder dem å nyte min frihet. Til å være klar over at jeg er fri. Til å være klar over at jeg lever.

Jeg skal gå ut. Lukte på regnet. På den våte Moder Jord. På alt som går tilbake til å bli jord nå. Dit vi skal. Av Moder Jord skal det også gro. Livet kan ikke være uten døden. På samme måte som at vi ikke vet hva lykke er om vi ikke opplever ulykke og sorg. Og døden kan ikke være uten livet. Sirkelen, du vet. Kretsløpet.

"Folkeaksjonen mot bompenger": du verden for misbruk av tid og liv.

Gnothi Seauton.
Fotoet er fra Ellos nettkatalog. 




Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Om å føle seg så inn i hel**te usolidarisk med søringan.

Bilde
 Det var så jeg knapt nok kunne tro mine egne øyne, her om dagen.  Kari Nessa Nordtun er ordfører i Stavanger, men har nå fått ansvar for å utvikle Arbeiderpartiets energipolitikk, melder NTB. – Vi er ett folk, ett land, det er klart vi må jobbe for å jevne ut strømprisen, sier lederen for Arbeiderpartiets nye energiutvalg til  Aftenposten . Strømprisen i Sørvest-Norge lå i forrige uke på 309 øre per kilowattime (kWh), mens prisen i Midt- og Nord-Norge lå på 1,7 øre per kWh. Dermed var strømmen 181 ganger dyrere i sør enn i nord. Slik kan det ikke fortsette mener Nordtun, som sier strømmen må finne en vei mellom prisområdene. Hun er klar på at den dårlige strømforbindelse mellom nord og sør er en utfordring, og at dette må løses. – Dypt urettferdig, sier hun om prisforskjellen mellom Nord- og Sør-Norge.  (kopiert fra NRK). Ja, Kari Nessa Nordtun: det er sannelig djevelsk dypt urettferdig! Samtidig så ser du virkelig ut til å ikke ane at du bebor et land der det er LAAAANGT fra Stavange
Les mer

Når fantasien forsvinner.

Bilde
  En gang da jeg var lita jente og kanskje 7 eller 8 år, sa mamma til meg: Det går et hørespill på Lørdagsbarnetimen som jeg tenkte du kunne få høre på. Det var Mio min Mio av Astrid Lindgren. Og verden vart aldri den samme for meg etter det.  Jeg lengta og lengta fram mot neste lørdag. Mio min Mio. Poesi i tittelen, men for en fortelling! Bildene jeg skapte meg selv i fantasien, da jeg lyttet så ørene nærmest var klistra inntil radioen klokka 17.00 hver lørdag, var helt magiske. Hjerteskjærende. Voldsomme. Lengtende. Ubeskrivelig lykkelige.  Jeg så det for meg. Sterkt, sterkt. Mio som red ut i Den Dunkle Skogen på Miramis med gullhovene. Mio som med sin eneste venn Jumjum ble tatt til fange av den Onde Ridder Kato i den mørkeste natten. Jeg kjente det i hjertet mitt. I hele meg. Mio min Mio.  Senere fulgte andre hørespill på Lørdagsbarnetimen, med Frank Nordli og Ingrid Boman. Pratet først, så endelig: hørespillet. Veien til Agra, Skatten på Sjørøverøya som var så spennende at jeg nes
Les mer

Om å sette katter i bånd.

Bilde
  Katter tar fugler. Mange. Særlig småfugler. Ørn hører til sjeldenhetene.  Det ligger i kattens natur å være en grusom og ubarmhjertig jeger, som til alt overmål forlenger jakt-lykken og fylles med tonnevis av katteendorfiner når den leker med byttet sitt.  Den gjør det ikke fordi den er ond. Den eier ikke empati. Den er ikke et menneske. Den er en katt. Et lykkelig rovdyr.  Det blir færre og færre småfugler. På få år har så mye som 50% av enkelte trekkfuglarter blitt borte. Det er fakta. Google det selv.  Det er ikke kattens skyld. I alle fall ikke særlig mye kattens skyld.  Det er vår skyld. Forskerne sier at klimaendringer, ørkenspredning og ødeleggelse av hekkeplassene har skylda, samt insektmidler. Det er sant. Ikke ei eneste katt har stått for klimaendring, ørkenspredning, ødeleggelse av hekkeplasser eller har spredt insektmidler.  Det er det vi mennesker som driver på med.  Vi hugger ned. Vi sprøyter. Vi dumper ting i fjordene våre og vi gir stort sett faen i fugler og smådyr.
Les mer