Første Snødag.

Så våkner jeg til Første Snødag. Endelig! Har sett med en smule boksesig og hjemlengsel bildene av snø og frost fra hjemme i nord. Og har fulgt med på yr om det ikke kong Vinter snart skal ta seg en tur til  Midtbyen også. Rimsmeden har jo alt vært her med tryllestaven sin og strødd is-sukker på veier og natur, og rimkanter på planter og blader. Slik magi som forsvinner når sola skinner på det.

Med en gang jeg kikker opp og ut gluggene her i min underjordiske hybeltilværelse og ser at nå er faktisk bakken såvidt dekket av det første tynne laget av snø, kommer alle mine barnslige følelser hoppende fram, som dansende harer på skaresnø.
  Det å våkne til det første snøfallet som barn var som å våkne til en ny verden. Alle lyder så dempa. Du visste det hadde snødd uten og trenge å se ut vinduet. Du hørte det. Hørte bomullslyden fra uteverden. Og du visste at et sted i kjelleren stod et akebrett, et blått et, og venta på å slippe ut sammen med deg. Frokost i full fart, og så de begredelige blå strømpebuksene som klødde så jævlig, og arva boblebukser og jakke, langt stripete skjerf som alltid fikk knuten framme under haka, og vart vått og kald av smelta snø mot hud, så votter og til slutt nesnalobber, og endelig: UT! I den kvite nye verden. Lyden av kjellerdøra var annerledes der den slamra igjen etter deg, etter at akebrettet lykkelig var henta ut. Grynne opp første vesle bakke mens brettet laga fine flate furer over sporene dine, og så sette seg på plass. Det vesle setet, få slepetauet inn  på brettet, ellers ville det havne under og bare bremse farta. Så beina på plass, skyve i fra, og HOOOI, renne ned. Fantastisk! Jubel over å kunne sitte ned bakken, trø opp igjen. For en herlig ting. Bestekompisen min, Lillebror, og jeg, som fant stadig nye bakker å renne i. Hunden Stella som løp etter på korte føtter. Lykken i å være helt tilstede i vinterlandet. Som naturlige og takknemlige innbyggere. Nord-unger. Røde i kinnene, og med kløende strømpebukser. Vi spiste snø, selv om det voksna advarte oss mot å få makk i magen. Hvem kan vel motstå å spise fersk kvit nysnø?

Om ettermiddagen: lage snølykt. Det fins vel ikke noe mer tryllete enn snølykter i mørket utenfor vinduet? Det var to metoder å lage snølykt på. Den ene var å bare klappe hardt sammen en liten snøhaug, grave en tunell inn, og så forsiktig lage et hull i toppen. Dette krevde presisjon og nensomt handlag, for klappet man ikke haugen hardt nok sammen, ville den sprekke når du med kalde fingre boret ned i iskald snø på toppen av lykta. Denne type lykt laga vi når det ikke var kramsnø. Var det kramsnø var den tradisjonelle snøball-lykta det naturlige valget. Da trengte man ikke tenke på å bore hull i toppen, men måtte heller stable så tett at lyset ikke blåste ut med en gang, gjennom hullene i veggen.

Og så, når det endelig ble mørkt, gå ut med mammas oppsparte lysestumper, få de forsiktig og rett plassert inne i lykta, og tenne på. Innenfra så det helt fabelaktig ut. Jeg hadde god fantasi. Jeg hadde ingen problemer med å forestille meg smånisser som besøkte lyktene mine og varma seg ved stearinlysflammene. Og tanken om adventstid og jul kom kriblende inn i hodet og magen når jeg la meg om kvelden. Snart!

Jeg kjenner ennå på det, ved første snøfall. Jeg har lyst på akebrett og lesnalobber. Jeg kjenner den skarpklare lukta og har lyst å gå i skogen og se etter nissespor. Jeg har lyst å lage lykt. Jeg kjenner at verden er ny, enda så slitt og gammel den er.

Rimsmeden og kong Vinter, og ei Skogdame. I alle fall for noen timer.

Ha en herlig dag, du også! Det er lov med et pepperkakehjerte en slik dag.