Skogdame

Et lys For de som våger skinne På tross av haterne Et lys for de som Skinner så sterkt  Der jeg ikke våger Et lys  for de som slukna Forsvann dit ingen vet Påfuglen Fønix frender låvvers Et lys for alle løvetannfnugg Av lykke Vinden blåste i min vei Et lys for tiåret som kommer Der nye lys vil tennes Der noen lys vil slukkes Der nye løvetannfnugg Blåser mot deg og meg Så lenge vi er her På vår lånte tid Der natta er svart Der dagen gryr Godt nyttår til oss som ennu vandrer rundt her. 

Vintersolverv igjen. Nå, mellom natt og dag, skjer det. Bruddet mellom å bli mørkere til å bli lysere. Usvingen. Mektig dreier Moder Jord på seg, slik hun alltid har gjort. Jeg forstår nordingenes redsel for at det ikke skulle skje. At Mørket bare skulle fortsette. At sola aldri skulle komme tilbake. Alt er avhenig av sola. Og regnet.  Alt er avhengig av kontrastene. Alt er avhengig av det motsatte. Livet fortsetter ikke uten det motsatte. Har du tenkt på det? Så jeg følger i formødrenes og forfedrenes spor. Inn i skogen. Inn i mørket. Som "Snøfall" for voksne går jeg inn. Slik jeg bruker å gjøre. Har ikke kvikklunsj eller kakao i sekken, men sterkt solvervøl, tørkakjøtt, kakemann, vin, sølv, ved og never. Det er det jeg har med meg. Og inn i mørke skogen går jeg. Det blåser, og jeg synker noe igjennom i snøen, men jeg vet hvor jeg skal. Det er ikke så langt dit. Et sted i le, uten annet lys enn det jeg tenner opp sjøl, og det som måtte skinne ned på meg fra verdensromm

Jeg ser i media hvor mange som gruer seg til jul. Som ikke har penger til julegaver, julemat, juleferie eller juleklær. Som syns det er flaut å hente julemiddag hos Frelsesarmeen eller andre som deler ut av vår overflod. Jeg syns ikke de skal være flaue. Jeg ville ikke vært flau, i alle fall. Jeg syns det bare er rett og rimelig, tanken om å yte etter evne og få etter behov. Av og til evner vi, og noen ganger har vi behov.  Men en ting som slår meg, er hvem som legger lista for når man er fattig og når man liksom skal definere seg sjøl som mindre vellykka, i forhold til hva man anser som "normalt". Den totalt hjernedøde idiotreklamen om han som får så "høye skuldre" av at drittsekk-kompisen har endra ferieplaner til et alt for dyrt mål. Reklamen forteller oss alle, barn som voksne, at løsninga er å høre på drittsekk-kompisen og ta opp lån for å være med på den alt for dyre ferien, i stedet for å vise kameraten fingeren og ta kontrollen sjøl over hva man