Om å være fattig, eller faktisk ikke.

Jeg ser i media hvor mange som gruer seg til jul. Som ikke har penger til julegaver, julemat, juleferie eller juleklær. Som syns det er flaut å hente julemiddag hos Frelsesarmeen eller andre som deler ut av vår overflod.

Jeg syns ikke de skal være flaue. Jeg ville ikke vært flau, i alle fall. Jeg syns det bare er rett og rimelig, tanken om å yte etter evne og få etter behov. Av og til evner vi, og noen ganger har vi behov. 

Men en ting som slår meg, er hvem som legger lista for når man er fattig og når man liksom skal definere seg sjøl som mindre vellykka, i forhold til hva man anser som "normalt". Den totalt hjernedøde idiotreklamen om han som får så "høye skuldre" av at drittsekk-kompisen har endra ferieplaner til et alt for dyrt mål. Reklamen forteller oss alle, barn som voksne, at løsninga er å høre på drittsekk-kompisen og ta opp lån for å være med på den alt for dyre ferien, i stedet for å vise kameraten fingeren og ta kontrollen sjøl over hva man skal bruke penger på. 

Hvem bestemmer at jeg er fattig? Hvem bestemmer at jeg er mindre vellykka? Er det jeg selv, eller de jeg velger å høre på?

Jeg har i perioder hatt veldig lite penger å rutte med, i forhold til hva som er normalen i Norge. I forhold til verden lever jeg alltid i et overflødighetshorn. Men jeg har aldri tenkt på meg sjøl som fattig. Jeg gikk ikke ut og sa at jeg ikke hadde råd til middag til min sønn og meg hver dag, da han var liten, for jeg kalte nudler for middag. Jeg kalte pannekaker for middag (egentlig vannekaker, for de var laga med vann, ikke melk, men gode vart de!). Jeg kalte vassgrøt av havregryn for middag. Fordi det var middag. Billige middager. Ingen trenger å føle seg fattige om man har mat å sette på bordet. Når det var sommer dro vi på ferie til Fauske, til bror min. Hvem har definert den vellykka ferien som syden, østen, vesten eller hva faen? Og hvem har sagt at jeg trenger å høre på det, og se på meg selv og min situasjon ut fra det? Det er da jeg sjøl som bestemmer hvem jeg skal høre på?

Så til jul. Brukte julegaver. Selvsagt er det ok. Eller gaver man sjøl har fått, men ikke hatt  bruk for. I mitt hode er det SÅ mye bedre å få en litt brukt julegave man har bruk for, enn noe dilldall fra -nille, som man får bare for å få det. Jeg har bruk for refleksvest. Det ønsker jeg meg til jul. Den vil lyse like fint når jeg jogger ut i morramørket selv om den er brukt. Jeg vil mye heller ha det enn nok en lysestake. Jeg har så mange fra før. 

Jeg gir bort bilder jeg sjøl har tatt. Printer ut et fellesminne fra året som er gått. I ganske lite format.  Ramme fra Fretex. Øl-selfie med venninne på pub. Mye bedre enn en kopp fra Kremmerhuset. Folk flest har så mange kopper, men kanskje ikke så mange Øl-selfie-minner i ramme?

Jeg tar det lungt med julematen. Ser på "Best i test" at billigribba smakte best. Jeg har bær jeg sjøl har plukka, i fryserern. Og jeg gråter ikke om jeg må feire jul aleine, heller. Men jeg vet: jeg er sær på det viset. Jeg koser meg helt fabelaktig på julaften med rødvinsroddy (billigvin på dunk: gode gamle Canepa) til Tre Nøtter Til Askepott. Jeg tenner fakler, mater fuglene, går tur under mørketidslyset og kjenner hvor heldig jeg er som er født her. Som kan vandre under mørketidshimmelen. Som har Tv og rødvinstoddy. Det er som et eventyr så heldig jeg er!

Jeg ønsker den fordummende reklamen til helheimen og forbi. Jeg ønsker at vi skal slutte å la media definere om vi er vellykka eller ikke, om vi er fattige eller ikke. Jeg skulle ønske vi bare kunne definere oss som heldige, og av og til som den som kan yte noe for andre, og av og til være en som trenger at noen andre yter noe for oss. Det er ikke hvor dyr gave jeg gir noen i julegave som skal sette verdilappen på meg. Det er heller hvor godt menneske jeg klarer være, som skal gjøre det. Jeg er skyldig temmelig mye, på den sida. Jeg vet det. Men jeg smiler hver dag til tiggerdama utenfor Valentinlystsenteret. Av og til plinger jeg noen mynter i koppen hennes. Men alltid får hun et smil. Hun smiler alltid vakkert tilbake. Et smil er det minste vi kan by på, oss mennesker i mellom, mener jeg. Tiggerdamas smil er hvitt og vakkert, og det får jeg av henne, hver dag jeg går forbi henne. Det koster ingen av oss noe, det smilet vi gir hverandre, hun og jeg. 

Snart er det jul. Det er egentlig bare å nyte!



Bildene er fra Wikipedia og gratis-foto på nett.