Vintersolverv. Snøfall for voksne.

Vintersolverv igjen. Nå, mellom natt og dag, skjer det. Bruddet mellom å bli mørkere til å bli lysere. Usvingen. Mektig dreier Moder Jord på seg, slik hun alltid har gjort. Jeg forstår nordingenes redsel for at det ikke skulle skje. At Mørket bare skulle fortsette. At sola aldri skulle komme tilbake. Alt er avhenig av sola. Og regnet. 

Alt er avhengig av kontrastene. Alt er avhengig av det motsatte. Livet fortsetter ikke uten det motsatte.

Har du tenkt på det?

Så jeg følger i formødrenes og forfedrenes spor. Inn i skogen. Inn i mørket. Som "Snøfall" for voksne går jeg inn. Slik jeg bruker å gjøre. Har ikke kvikklunsj eller kakao i sekken, men sterkt solvervøl, tørkakjøtt, kakemann, vin, sølv, ved og never. Det er det jeg har med meg. Og inn i mørke skogen går jeg.

Det blåser, og jeg synker noe igjennom i snøen, men jeg vet hvor jeg skal. Det er ikke så langt dit. Et sted i le, uten annet lys enn det jeg tenner opp sjøl, og det som måtte skinne ned på meg fra verdensrommet. Evigheten over meg, mot det vesle blaffet av liv som jeg representerer. Motsetningen. Fakkelen min blafrer der jeg går, men jeg holder den høyt over meg. Det er ganske stilig, om jeg selv må si det.

Finner stedet mitt, ved rogna, det hellige treet. Ber vetter og skogvesner om lov å være der. Inviterer skyggene til å delta. Finner fram sitteunderlaget, bålved og never. Tenner opp. Det spraker og lukter primitivt: flammen som tar tak i nevra, luene som tar for seg. Slik den gjorde det for den første kvinne fra menneskets morgen, den gangen hun lærte å beherske ilden.


Jeg jekker juleølla, mater flammene med tørrved. Kjenner at jeg er et menneske i skogen. Det kunne vært hva tid i verden som helst, om du ser bort fra at ølla er i glassflaske. Sitteunderlaget mitt er av reinskinn. Tørkakjøttet er reinhjerte. Jeg sjøl er av menneskeætt. Langt langt tilbake.

Jeg ofrer kakemannen på bålet, slik man skal gjøre. Sier ordene. Gir Odin, Allfader, sin skål vin i flammene. Ofrer sølvet inn i ilden, med mine ønsker. Mine sterke ønsker. Drikker øl, drikker vin, spiser tørka reinhjerte. Sier ordene fra Voluspå:

"Sol kom sunnan,
syster åt månen,
slo høgre handi
om himnmelhestar.
Sol ikkje visste
kvar salar ho åtte,
Månen ei visste
kvar makt han åtte,
stjerner ei visste
kvar stader dei åtte."

Vi er litt der nå, er vi ikke? Vi vet lite om framtida. Søker tilbake til fortida. For å finne ro i nåtida. Jeg vet ikke om det funker. Det er mye hat som spas fram fra fortida. Jeg leter etter håpet. Kjærligheta. Du vet.

Roen senker seg for ei stund. Vi mennesker trenger å være ute i skogen om kvelden og natta, og kjenne at vi er et menneske. At vi er en del av altet. En brikke sammen med de andre brikkene. Ikke Byggmesteren. Bare brikker.

Jeg ser i flammene. Glørne. Figurene som dukker opp der inne. Spådommer eller bare vink til meg? Jeg vet ikke. Men i denne ekte stunden i livet føler jeg meg som mest lykkelig. Mest sett. Det lille mennesket under stjernene.

 Med ønske om godt år og fred.
Bildene har jeg sjøl tatt. 








Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Om å føle seg så inn i hel**te usolidarisk med søringan.

Bilde
 Det var så jeg knapt nok kunne tro mine egne øyne, her om dagen.  Kari Nessa Nordtun er ordfører i Stavanger, men har nå fått ansvar for å utvikle Arbeiderpartiets energipolitikk, melder NTB. – Vi er ett folk, ett land, det er klart vi må jobbe for å jevne ut strømprisen, sier lederen for Arbeiderpartiets nye energiutvalg til  Aftenposten . Strømprisen i Sørvest-Norge lå i forrige uke på 309 øre per kilowattime (kWh), mens prisen i Midt- og Nord-Norge lå på 1,7 øre per kWh. Dermed var strømmen 181 ganger dyrere i sør enn i nord. Slik kan det ikke fortsette mener Nordtun, som sier strømmen må finne en vei mellom prisområdene. Hun er klar på at den dårlige strømforbindelse mellom nord og sør er en utfordring, og at dette må løses. – Dypt urettferdig, sier hun om prisforskjellen mellom Nord- og Sør-Norge.  (kopiert fra NRK). Ja, Kari Nessa Nordtun: det er sannelig djevelsk dypt urettferdig! Samtidig så ser du virkelig ut til å ikke ane at du bebor et land der det er LAAAANGT fra Stavange
Les mer

Når fantasien forsvinner.

Bilde
  En gang da jeg var lita jente og kanskje 7 eller 8 år, sa mamma til meg: Det går et hørespill på Lørdagsbarnetimen som jeg tenkte du kunne få høre på. Det var Mio min Mio av Astrid Lindgren. Og verden vart aldri den samme for meg etter det.  Jeg lengta og lengta fram mot neste lørdag. Mio min Mio. Poesi i tittelen, men for en fortelling! Bildene jeg skapte meg selv i fantasien, da jeg lyttet så ørene nærmest var klistra inntil radioen klokka 17.00 hver lørdag, var helt magiske. Hjerteskjærende. Voldsomme. Lengtende. Ubeskrivelig lykkelige.  Jeg så det for meg. Sterkt, sterkt. Mio som red ut i Den Dunkle Skogen på Miramis med gullhovene. Mio som med sin eneste venn Jumjum ble tatt til fange av den Onde Ridder Kato i den mørkeste natten. Jeg kjente det i hjertet mitt. I hele meg. Mio min Mio.  Senere fulgte andre hørespill på Lørdagsbarnetimen, med Frank Nordli og Ingrid Boman. Pratet først, så endelig: hørespillet. Veien til Agra, Skatten på Sjørøverøya som var så spennende at jeg nes
Les mer

Om å sette katter i bånd.

Bilde
  Katter tar fugler. Mange. Særlig småfugler. Ørn hører til sjeldenhetene.  Det ligger i kattens natur å være en grusom og ubarmhjertig jeger, som til alt overmål forlenger jakt-lykken og fylles med tonnevis av katteendorfiner når den leker med byttet sitt.  Den gjør det ikke fordi den er ond. Den eier ikke empati. Den er ikke et menneske. Den er en katt. Et lykkelig rovdyr.  Det blir færre og færre småfugler. På få år har så mye som 50% av enkelte trekkfuglarter blitt borte. Det er fakta. Google det selv.  Det er ikke kattens skyld. I alle fall ikke særlig mye kattens skyld.  Det er vår skyld. Forskerne sier at klimaendringer, ørkenspredning og ødeleggelse av hekkeplassene har skylda, samt insektmidler. Det er sant. Ikke ei eneste katt har stått for klimaendring, ørkenspredning, ødeleggelse av hekkeplasser eller har spredt insektmidler.  Det er det vi mennesker som driver på med.  Vi hugger ned. Vi sprøyter. Vi dumper ting i fjordene våre og vi gir stort sett faen i fugler og smådyr.
Les mer