Vintersolverv. Snøfall for voksne.

Vintersolverv igjen. Nå, mellom natt og dag, skjer det. Bruddet mellom å bli mørkere til å bli lysere. Usvingen. Mektig dreier Moder Jord på seg, slik hun alltid har gjort. Jeg forstår nordingenes redsel for at det ikke skulle skje. At Mørket bare skulle fortsette. At sola aldri skulle komme tilbake. Alt er avhenig av sola. Og regnet. 

Alt er avhengig av kontrastene. Alt er avhengig av det motsatte. Livet fortsetter ikke uten det motsatte.

Har du tenkt på det?

Så jeg følger i formødrenes og forfedrenes spor. Inn i skogen. Inn i mørket. Som "Snøfall" for voksne går jeg inn. Slik jeg bruker å gjøre. Har ikke kvikklunsj eller kakao i sekken, men sterkt solvervøl, tørkakjøtt, kakemann, vin, sølv, ved og never. Det er det jeg har med meg. Og inn i mørke skogen går jeg.

Det blåser, og jeg synker noe igjennom i snøen, men jeg vet hvor jeg skal. Det er ikke så langt dit. Et sted i le, uten annet lys enn det jeg tenner opp sjøl, og det som måtte skinne ned på meg fra verdensrommet. Evigheten over meg, mot det vesle blaffet av liv som jeg representerer. Motsetningen. Fakkelen min blafrer der jeg går, men jeg holder den høyt over meg. Det er ganske stilig, om jeg selv må si det.

Finner stedet mitt, ved rogna, det hellige treet. Ber vetter og skogvesner om lov å være der. Inviterer skyggene til å delta. Finner fram sitteunderlaget, bålved og never. Tenner opp. Det spraker og lukter primitivt: flammen som tar tak i nevra, luene som tar for seg. Slik den gjorde det for den første kvinne fra menneskets morgen, den gangen hun lærte å beherske ilden.

Jeg jekker juleølla, mater flammene med tørrved. Kjenner at jeg er et menneske i skogen. Det kunne vært hva tid i verden som helst, om du ser bort fra at ølla er i glassflaske. Sitteunderlaget mitt er av reinskinn. Tørkakjøttet er reinhjerte. Jeg sjøl er av menneskeætt. Langt langt tilbake.

Jeg ofrer kakemannen på bålet, slik man skal gjøre. Sier ordene. Gir Odin, Allfader, sin skål vin i flammene. Ofrer sølvet inn i ilden, med mine ønsker. Mine sterke ønsker. Drikker øl, drikker vin, spiser tørka reinhjerte. Sier ordene fra Voluspå:

"Sol kom sunnan,
syster åt månen,
slo høgre handi
om himnmelhestar.
Sol ikkje visste
kvar salar ho åtte,
Månen ei visste
kvar makt han åtte,
stjerner ei visste
kvar stader dei åtte."

Vi er litt der nå, er vi ikke? Vi vet lite om framtida. Søker tilbake til fortida. For å finne ro i nåtida. Jeg vet ikke om det funker. Det er mye hat som spas fram fra fortida. Jeg leter etter håpet. Kjærligheta. Du vet.

Roen senker seg for ei stund. Vi mennesker trenger å være ute i skogen om kvelden og natta, og kjenne at vi er et menneske. At vi er en del av altet. En brikke sammen med de andre brikkene. Ikke Byggmesteren. Bare brikker.

Jeg ser i flammene. Glørne. Figurene som dukker opp der inne. Spådommer eller bare vink til meg? Jeg vet ikke. Men i denne ekte stunden i livet føler jeg meg som mest lykkelig. Mest sett. Det lille mennesket under stjernene.

Med ønske om godt år og fred.


Bildene har jeg sjøl tatt.