Onsdag for ei uke siden. En lykkelig dag.



Onsdag 11.mars 2020. Hvilken lykkelig dag! En herlig dag. Uten at jeg var klar over det. 

 Jeg sprang for å rekke rute 12 til Dragvoll. Stappfull buss. Men fikk sitteplass vedsiden av ei som bare trykte på mobilen sin. Mens jeg som vanlig kikka ut vinduet. På Dragvoll bar det rett i kantina. Jeg NØT (heldigvis) svinenakken med saus og poteter. Og kantina var åpen. Vi tok i samme auser og gafler, der vi såg over hva som frista mest i utvalget av varmmat den dagen. Det var bakt lange, spicy kyllinglår, så mør svinenakke at den nesten datt fra hverandre, og det vanlige utvalget av veganermat. Tenk at jeg husker det! At jeg husker akkurat hvor jeg satt, i kantina, med TO vannglass, fordi jeg hadde vorre på Solsiden og drukket ettermiddagsøl dagen før. I sol. Med masse folk rundt meg, i anledning sola. Sola som skinte vårvennlig ned på oss som satt der med utepils og herlig følelse. 

 Jeg husker de som satt ved bordene rundt meg i kantina mens jeg spiste, at de prata høylydt om treninga de hadde vorre på dagen før. Om kommende kamper i volleyball. 

 Forrige onsdag. Hvilken lykkelig dag. Uten at jeg var klar over det. Der jeg gikk ned fra kantina og trykte koden inn til lesesalen, uten å dekke trykkefingeren. Jeg leste teori, og svetta og banna som vanlig fordi den er på engelsk. Fåkkings vanskelig engelsk. Og forberedte meg etterpå til møte med veilederen min om den nye skissa i et av fagene mine. Jeg gikk opp til henne helt presis. Husker maleriet på veggen i korridoren kontoret hennes ligger i. Hun mente jeg burde legge til noe feministisk litteraturteori. Vi avtalte ny innsending og nytt møte hos henne. 

 Forrige onsdag. For en herlig dag! Jeg møtte en medstudent som også lå etter med lesinga, og vi sukka litt over mengden, og at ingen av oss følte vi var kommet skikkelig i gang. 

 Været var vakkert. Jeg tok ikke bussen. Jeg gikk ned fra Dragvoll. Jeg ringte en nevø som hadde bursdag. De var ute på restaurant og feira. Hele familien.

 Forrige onsdag: alt var så lykkelig fåkkings normalt ennå. Rykter om karantene hist og her var ennå sience fiction i tankene mine. Alle skoler var åpne. Alle kvinner og menn var på jobb. Alle stundenter studerte. Ingen sperringer på bussen. Jeg handla likevel to billigpizzaer og flirte av meg sjøl fordi jeg gjorde det. Det var en dag å flire av slikt på. 

 Forrige onsdag. Hvilken lykkelig dag. Jeg la meg tidlig. Skulle opp tidlig. Jogging, buss og så forelesning venta dagen etterpå. Da vi fikk beskjed om å gå hjem. Da Norge stoppa. Da jeg kjente på en svak engstelse for at jeg ikke skulle få tak i medisinene jeg trenger. Bare allergimedisin, men likevel. En slags merkelig, nærmest vulgær følelse. 

 Jeg var på Dragvoll for å hente bøker på søndag. Alt var stengt. Jeg kom meg ikke inn på biblioteket med nøkkelkortet mitt. Alt låg slik vi hadde forlatt det. Som om vi var statister i en framtidsfilm om atomkrig eller pest. 

 Nå lengter jeg etter forrige onsdag. Jeg lengter etter å banne over vanskelig teori, sammen med de andre. Jeg lengter etter forelesningene, notatene, lydene av mennesker jeg ikke trenger forholde meg til, men som er lyden av hverdagens normalsamfunn. Jeg savner å være litt småurven etter utepils på Solsiden eller innepils på Mormors, sammen med folk jeg ikke kjenner eller hilser på, folk som ikke bryr meg det spøtt, men som er der, og jeg er ikke redd dem hvis de hoster eller kommer borti meg. 

 Om ei uke er kanskje denne onsdagen, i dag, 18.mars 2020, en lykkelig dag. For jeg kan ennå gå ut. Jeg kan gå på butikken og apoteket. Jeg kan bevege meg blandt andre mennesker, så lenge vi er på metersavstand. Jeg kan gå tur under sola. Og sola skinner. Slik den har gjort det siden lenge før vi vart til, her på Tellus. Den vil skinne lenge etter at vår tid er over. Og den ser at intet er nytt. Sykluser kommer og går. Den ser pulsen av livet vårt. Som tidevann er vi. Flør og ebber. 

 Jeg sitter her og vet at om noen minutter er jeg ute. Jeg er heldig som er her. Trenger ikke måkke. Det står små soler av hestehov i veigrøftene her i Trondheim nå. 

 Hva gjorde du forrige onsdag? Håper du også hadde en herlig dag, selv om kanskje du heller ikke var klar over det. 
Bildet er Edvard Munchs Solen.




Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Om å føle seg så inn i hel**te usolidarisk med søringan.

Bilde
 Det var så jeg knapt nok kunne tro mine egne øyne, her om dagen.  Kari Nessa Nordtun er ordfører i Stavanger, men har nå fått ansvar for å utvikle Arbeiderpartiets energipolitikk, melder NTB. – Vi er ett folk, ett land, det er klart vi må jobbe for å jevne ut strømprisen, sier lederen for Arbeiderpartiets nye energiutvalg til  Aftenposten . Strømprisen i Sørvest-Norge lå i forrige uke på 309 øre per kilowattime (kWh), mens prisen i Midt- og Nord-Norge lå på 1,7 øre per kWh. Dermed var strømmen 181 ganger dyrere i sør enn i nord. Slik kan det ikke fortsette mener Nordtun, som sier strømmen må finne en vei mellom prisområdene. Hun er klar på at den dårlige strømforbindelse mellom nord og sør er en utfordring, og at dette må løses. – Dypt urettferdig, sier hun om prisforskjellen mellom Nord- og Sør-Norge.  (kopiert fra NRK). Ja, Kari Nessa Nordtun: det er sannelig djevelsk dypt urettferdig! Samtidig så ser du virkelig ut til å ikke ane at du bebor et land der det er LAAAANGT fra Stavange
Les mer

Når fantasien forsvinner.

Bilde
  En gang da jeg var lita jente og kanskje 7 eller 8 år, sa mamma til meg: Det går et hørespill på Lørdagsbarnetimen som jeg tenkte du kunne få høre på. Det var Mio min Mio av Astrid Lindgren. Og verden vart aldri den samme for meg etter det.  Jeg lengta og lengta fram mot neste lørdag. Mio min Mio. Poesi i tittelen, men for en fortelling! Bildene jeg skapte meg selv i fantasien, da jeg lyttet så ørene nærmest var klistra inntil radioen klokka 17.00 hver lørdag, var helt magiske. Hjerteskjærende. Voldsomme. Lengtende. Ubeskrivelig lykkelige.  Jeg så det for meg. Sterkt, sterkt. Mio som red ut i Den Dunkle Skogen på Miramis med gullhovene. Mio som med sin eneste venn Jumjum ble tatt til fange av den Onde Ridder Kato i den mørkeste natten. Jeg kjente det i hjertet mitt. I hele meg. Mio min Mio.  Senere fulgte andre hørespill på Lørdagsbarnetimen, med Frank Nordli og Ingrid Boman. Pratet først, så endelig: hørespillet. Veien til Agra, Skatten på Sjørøverøya som var så spennende at jeg nes
Les mer

Om å sette katter i bånd.

Bilde
  Katter tar fugler. Mange. Særlig småfugler. Ørn hører til sjeldenhetene.  Det ligger i kattens natur å være en grusom og ubarmhjertig jeger, som til alt overmål forlenger jakt-lykken og fylles med tonnevis av katteendorfiner når den leker med byttet sitt.  Den gjør det ikke fordi den er ond. Den eier ikke empati. Den er ikke et menneske. Den er en katt. Et lykkelig rovdyr.  Det blir færre og færre småfugler. På få år har så mye som 50% av enkelte trekkfuglarter blitt borte. Det er fakta. Google det selv.  Det er ikke kattens skyld. I alle fall ikke særlig mye kattens skyld.  Det er vår skyld. Forskerne sier at klimaendringer, ørkenspredning og ødeleggelse av hekkeplassene har skylda, samt insektmidler. Det er sant. Ikke ei eneste katt har stått for klimaendring, ørkenspredning, ødeleggelse av hekkeplasser eller har spredt insektmidler.  Det er det vi mennesker som driver på med.  Vi hugger ned. Vi sprøyter. Vi dumper ting i fjordene våre og vi gir stort sett faen i fugler og smådyr.
Les mer