De siste skal også bli ferdige.




Sitter med kaffekoppen min. Fredag midt mellom morra og formiddag. Nitimen skvaldrer selvinteressert på tv'en bak meg. Og jeg skal om noen timer ha min sannsynligvis siste forelesning i litteraturvitenskaplig teori. Det høres så tørt og kjedelig ut. Det høres ut som gulna dokumenter med sprø kant, funnet inntil veggen i den aller øverste bokhylla. Fulle av støv, og inneholder bokstaver og tegn som egentlig kun interesserte ned-tegneren. Som har vært død i mange, mange år. Av tæring og sær fattigdom. Tynn og gusten. Full av teorier om små fnugg av fragmenter som aldri vil ha betydning ever, for noen som helst. Død og begravd uten andre sørgende enn den som leide ut det trekkfulle kvistværelset der den tæringssyke teoretikeren bodde, og drakk sin tynne blomkarsesuppe mens han studerte små biter pergament gjennom ei velbrukt lupe.

Sånn høres det ut som før jeg skal ta min siste teorieksamen. At jeg skal sitte med et berg bøker rundt meg og legge ut om teorier fra mitt rikholdige teoriutvalg i hjernen. Helt uten mening for noen andre enn meg sjøl og muligens doktoren som skal sensurere meg. Men mest sannsynlig bare meg.

Og så kjenner jeg alt på savnet og suget etter mer. Hvordan er det mulig? Jeg som var bygde-punker med grønt og lilla hår? Med svarte negler og sneip i munnvika? Hvordan kunne jeg synke så dypt? Lese litteraturteori på master, lizm? Jeg som skulle kjøre motorsykkel og være Born to be Wild helt tid døden skilte meg ad! Jeg som skulle gå framst i et hvert protesttog mot kapitalismen and all that jazz? Jeg som dansa i rumpekort svart miniskjørt i skinn og likte ZZ-Top!

Jeg er her, jeg. Med teoriboka mi. Uten tæring. I en kjeller. Og kjenner på suget og savnet etter å lære enda mer. Savner alt å være i miljøet på universistetet. Vandre rundt med bøkene mine, høre unge mennesker snakke om Sokrates, om Arendt, om Roman Jakobson. Se studenter på min egen alder sitte i kantina og diskutere fag sammen med tjuetoåringer. Som likeverdige, på den måten som fag gjør oss alle like når man er på samme nivå.

Jeg har ikke lenger miniskjørt. Jeg har stumpa røyken for lenge siden. Jeg kjører slett ikke MC. Men det hender jeg danser om natta, og tenker på Vergil, på Susan og Gubar. Det hender jeg går i protesttog mot kapitalismen, men det blir fort til et par mis-likers på Facebook i stedet.



Om et par timer er teorien slutt. Om et par timer skal teorien forlates. Teori skal bli praksis eller bare glømte støvete papirruller på hukommelsens øverste hylle, der man aldri tørker støv. Der de skal bli liggende, mens jeg står på lønnsstigen og peker på dem: se hva jeg har! Se hva jeg kan! Jeg kan sannelig forklare bildungsromanens gullalder og fortelle hvorfor Euridipes regnes som tøysefanten blant tragedieforfatterene tilbake i Gokk-tiden. Da menn gikk i kjoler og dyrka homsesxen som den eneste riktige. Da kvinner var orakler eller mektige uhyrer. Da Aristoteles fant ut at sannelig var det mulig at livet under månen var det som var verdt å granske. Mens Platon smatta med tunga, vifta med peikefingeren og sa: SERR?! Det er Ideenes verden vi må konse om, min vesle Padawan.

Kaffekoppen er tom. Bussene går opp og ned, til og fra universitetet. Ingen studenter er med. Korona og teori. Og Trump skal koke hodet. Det hjelper nok. I teorien.

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Om å føle seg så inn i hel**te usolidarisk med søringan.

Bilde
 Det var så jeg knapt nok kunne tro mine egne øyne, her om dagen.  Kari Nessa Nordtun er ordfører i Stavanger, men har nå fått ansvar for å utvikle Arbeiderpartiets energipolitikk, melder NTB. – Vi er ett folk, ett land, det er klart vi må jobbe for å jevne ut strømprisen, sier lederen for Arbeiderpartiets nye energiutvalg til  Aftenposten . Strømprisen i Sørvest-Norge lå i forrige uke på 309 øre per kilowattime (kWh), mens prisen i Midt- og Nord-Norge lå på 1,7 øre per kWh. Dermed var strømmen 181 ganger dyrere i sør enn i nord. Slik kan det ikke fortsette mener Nordtun, som sier strømmen må finne en vei mellom prisområdene. Hun er klar på at den dårlige strømforbindelse mellom nord og sør er en utfordring, og at dette må løses. – Dypt urettferdig, sier hun om prisforskjellen mellom Nord- og Sør-Norge.  (kopiert fra NRK). Ja, Kari Nessa Nordtun: det er sannelig djevelsk dypt urettferdig! Samtidig så ser du virkelig ut til å ikke ane at du bebor et land der det er LAAAANGT fra Stavange
Les mer

Når fantasien forsvinner.

Bilde
  En gang da jeg var lita jente og kanskje 7 eller 8 år, sa mamma til meg: Det går et hørespill på Lørdagsbarnetimen som jeg tenkte du kunne få høre på. Det var Mio min Mio av Astrid Lindgren. Og verden vart aldri den samme for meg etter det.  Jeg lengta og lengta fram mot neste lørdag. Mio min Mio. Poesi i tittelen, men for en fortelling! Bildene jeg skapte meg selv i fantasien, da jeg lyttet så ørene nærmest var klistra inntil radioen klokka 17.00 hver lørdag, var helt magiske. Hjerteskjærende. Voldsomme. Lengtende. Ubeskrivelig lykkelige.  Jeg så det for meg. Sterkt, sterkt. Mio som red ut i Den Dunkle Skogen på Miramis med gullhovene. Mio som med sin eneste venn Jumjum ble tatt til fange av den Onde Ridder Kato i den mørkeste natten. Jeg kjente det i hjertet mitt. I hele meg. Mio min Mio.  Senere fulgte andre hørespill på Lørdagsbarnetimen, med Frank Nordli og Ingrid Boman. Pratet først, så endelig: hørespillet. Veien til Agra, Skatten på Sjørøverøya som var så spennende at jeg nes
Les mer

Om å sette katter i bånd.

Bilde
  Katter tar fugler. Mange. Særlig småfugler. Ørn hører til sjeldenhetene.  Det ligger i kattens natur å være en grusom og ubarmhjertig jeger, som til alt overmål forlenger jakt-lykken og fylles med tonnevis av katteendorfiner når den leker med byttet sitt.  Den gjør det ikke fordi den er ond. Den eier ikke empati. Den er ikke et menneske. Den er en katt. Et lykkelig rovdyr.  Det blir færre og færre småfugler. På få år har så mye som 50% av enkelte trekkfuglarter blitt borte. Det er fakta. Google det selv.  Det er ikke kattens skyld. I alle fall ikke særlig mye kattens skyld.  Det er vår skyld. Forskerne sier at klimaendringer, ørkenspredning og ødeleggelse av hekkeplassene har skylda, samt insektmidler. Det er sant. Ikke ei eneste katt har stått for klimaendring, ørkenspredning, ødeleggelse av hekkeplasser eller har spredt insektmidler.  Det er det vi mennesker som driver på med.  Vi hugger ned. Vi sprøyter. Vi dumper ting i fjordene våre og vi gir stort sett faen i fugler og smådyr.
Les mer