De siste skal også bli ferdige.

Sitter med kaffekoppen min. Fredag midt mellom morra og formiddag. Nitimen skvaldrer selvinteressert på tv'en bak meg. Og jeg skal om noen timer ha min sannsynligvis siste forelesning i litteraturvitenskaplig teori. Det høres så tørt og kjedelig ut. Det høres ut som gulna dokumenter med sprø kant, funnet inntil veggen i den aller øverste bokhylla. Fulle av støv, og inneholder bokstaver og tegn som egentlig kun interesserte ned-tegneren. Som har vært død i mange, mange år. Av tæring og sær fattigdom. Tynn og gusten. Full av teorier om små fnugg av fragmenter som aldri vil ha betydning ever, for noen som helst. Død og begravd uten andre sørgende enn den som leide ut det trekkfulle kvistværelset der den tæringssyke teoretikeren bodde, og drakk sin tynne blomkarsesuppe mens han studerte små biter pergament gjennom ei velbrukt lupe.

Sånn høres det ut som før jeg skal ta min siste teorieksamen. At jeg skal sitte med et berg bøker rundt meg og legge ut om teorier fra mitt rikholdige teoriutvalg i hjernen. Helt uten mening for noen andre enn meg sjøl og muligens doktoren som skal sensurere meg. Men mest sannsynlig bare meg.

Og så kjenner jeg alt på savnet og suget etter mer. Hvordan er det mulig? Jeg som var bygde-punker med grønt og lilla hår? Med svarte negler og sneip i munnvika? Hvordan kunne jeg synke så dypt? Lese litteraturteori på master, lizm? Jeg som skulle kjøre motorsykkel og være Born to be Wild helt tid døden skilte meg ad! Jeg som skulle gå framst i et hvert protesttog mot kapitalismen and all that jazz? Jeg som dansa i rumpekort svart miniskjørt i skinn og likte ZZ-Top!

Jeg er her, jeg. Med teoriboka mi. Uten tæring. I en kjeller. Og kjenner på suget og savnet etter å lære enda mer. Savner alt å være i miljøet på universistetet. Vandre rundt med bøkene mine, høre unge mennesker snakke om Sokrates, om Arendt, om Roman Jakobson. Se studenter på min egen alder sitte i kantina og diskutere fag sammen med tjuetoåringer. Som likeverdige, på den måten som fag gjør oss alle like når man er på samme nivå.

Jeg har ikke lenger miniskjørt. Jeg har stumpa røyken for lenge siden. Jeg kjører slett ikke MC. Men det hender jeg danser om natta, og tenker på Vergil, på Susan og Gubar. Det hender jeg går i protesttog mot kapitalismen, men det blir fort til et par mis-likers på Facebook i stedet.

Om et par timer er teorien slutt. Om et par timer skal teorien forlates. Teori skal bli praksis eller bare glømte støvete papirruller på hukommelsens øverste hylle, der man aldri tørker støv. Der de skal bli liggende, mens jeg står på lønnsstigen og peker på dem: se hva jeg har! Se hva jeg kan! Jeg kan sannelig forklare bildungsromanens gullalder og fortelle hvorfor Euridipes regnes som tøysefanten blant tragedieforfatterene tilbake i Gokk-tiden. Da menn gikk i kjoler og dyrka homsesxen som den eneste riktige. Da kvinner var orakler eller mektige uhyrer. Da Aristoteles fant ut at sannelig var det mulig at livet under månen var det som var verdt å granske. Mens Platon smatta med tunga, vifta med peikefingeren og sa: SERR?! Det er Ideenes verden vi må konse om, min vesle Padawan.

Kaffekoppen er tom. Bussene går opp og ned, til og fra universitetet. Ingen studenter er med. Korona og teori. Og Trump skal koke hodet. Det hjelper nok. I teorien.