Om menn som tisser ute.
I disse påsketider vil jeg ta opp et høyaktuelt tema: menn som tisser ute.
Det er en merkelig sak. Ikke at de tisser, eller gjør det ute, men hvordan denne tissingen organiseres. For det første: de er avhengige av noe å tisse på. Her holder det ikke med flatt landskap i form av snø eller barmark. Nei, det funker ikke for den mannlige ute-tisseren. Er han ved et bygg eller ei bygning tisser han på denne. Hvorfor i all verden gjør han det?? Tisse på en husvegg?! For en gris! Stå der med buksebaken sånn hengende ned på skeiva, "tøft" skrevende, mens han tisser på en husvegg, en mur, et plankeskur, eller til og med et busskur! Du store all verden for en oppførsel! Selv er han letta over å ha funnet noe å tisse på, slik at han slapp holde seg lenger.
Men, en husvegg er ikke det optimale mål for en tissende utemann. Av en eller annen grunn virker det som om de fleste menn foretrekker trær. Dette har jeg med selvsyn observert en rekke ganger. Jeg nevner bare (for de som har vorre der) "Tisseskogen" under Buktafestivalen i Tromsø. Der står de omtrent i kø for å vente på et ledig tre de kan tisse på. Det er nesten så det må knytes knute på tisseredskapet, selve tisseluren, mens de vente. Men vente gjør de. Jo større tre, jo større tilfredsstillelse av å kunne tisse på det. Kratt er for småskvettere uten respekt for verken seg sjøl eller selve mannerasen. "Gi ham et tre, da mann!" En mann som ikke kan tisse på noe, føler seg ikke som en fullverdig mann. Da kunne han like gjerne ha huket seg ned, slik vi damer må gjøre når vi praktiserer ute-tissing, og tisset i en nedverdigende posisjon. Dessuten kunne tisseluren kommet i kontakt med vegetasjon som løvetann, engsoleie eller brennesle. Hutte tu!
Om vinteren, hvis det er umulig å prakisere hundemetoden: å tisse på et tre, er snøskavler nest beste siktemål for den blæresprengte mann. Snøskavler har den vidundelige egenskapen at da VISES tisset. Farge, styrke (hvor djupt er tissehullet) og antatt volum kan da oppdages av andre menn, som straks vil tisse vedsiden av, slik at tisset ikke blir blanda. Det er om å gjøre å markere sin egen plass, sitt eget tisserevir, ved å tisse vedsiden av. Noen ser på det å sprute litt rundt i mer eller mindre fantasifulle "drodlinger", som en morsom tissesyssel. Da kan man til og med kan ane korte jentenavn med utydelig handskrift. Det funker ikke å få til "Marianne", eller" Charlotte" ("t" er vanskelig, uansett, det er ikke bare å knipe av stårlen for å sette streken over t'en, eller prikken over i'en). Andre igjen satser alt i alvorlige og maskulint dyyype hull i skavlen. Dette er en sak for godt voksne menn. Menn som vet hvem de er. Som utfordrer de useriøse "drodlerne": Se her: jeg har tissa et hull helt ned til bakken, gjennom flere lag med is, snø, skare og frost. Denne tisseluren kødder man ikke med!
Så, når utetissingen er gjennomført, er det viktig å riste godt. Dette kjennetegner selve sluttfasen av utetissingen. Dråpene skal helst treffe nær fallstedet for resten av tissingen, før tissefanten vippes på plass og hendene tørkes av på bukselårene. En vellykket markering har funnet sted. Snøen lyser i gule strek, slik at ingen skal være i tvil om at her har en MANN tisset. Om sommeren er ikke tilfredssstillelsen etterpå like stor: det er ikke mulig å se på treet eller busskurveggen at en utetisser har markert der, men i mannens hjerne er det likevel en god følelse av å ha "merka" noe, gjort det om til sitt.
For oss damer funker det ikke slik i det hele tatt. Vi ser ikke opp til menn som tisser på trær, skriver LOL i snøen, eller som tørker hendene på bukselårene. Men det er jo ikke for oss utetissermennene tisser slik de gjør. Det er en sak dem i mellom.
I mellomtiden: dont eat that yellow snow!
Bildet har jeg tegna sjøl, med penn :) God påske!
Det er en merkelig sak. Ikke at de tisser, eller gjør det ute, men hvordan denne tissingen organiseres. For det første: de er avhengige av noe å tisse på. Her holder det ikke med flatt landskap i form av snø eller barmark. Nei, det funker ikke for den mannlige ute-tisseren. Er han ved et bygg eller ei bygning tisser han på denne. Hvorfor i all verden gjør han det?? Tisse på en husvegg?! For en gris! Stå der med buksebaken sånn hengende ned på skeiva, "tøft" skrevende, mens han tisser på en husvegg, en mur, et plankeskur, eller til og med et busskur! Du store all verden for en oppførsel! Selv er han letta over å ha funnet noe å tisse på, slik at han slapp holde seg lenger.
Men, en husvegg er ikke det optimale mål for en tissende utemann. Av en eller annen grunn virker det som om de fleste menn foretrekker trær. Dette har jeg med selvsyn observert en rekke ganger. Jeg nevner bare (for de som har vorre der) "Tisseskogen" under Buktafestivalen i Tromsø. Der står de omtrent i kø for å vente på et ledig tre de kan tisse på. Det er nesten så det må knytes knute på tisseredskapet, selve tisseluren, mens de vente. Men vente gjør de. Jo større tre, jo større tilfredsstillelse av å kunne tisse på det. Kratt er for småskvettere uten respekt for verken seg sjøl eller selve mannerasen. "Gi ham et tre, da mann!" En mann som ikke kan tisse på noe, føler seg ikke som en fullverdig mann. Da kunne han like gjerne ha huket seg ned, slik vi damer må gjøre når vi praktiserer ute-tissing, og tisset i en nedverdigende posisjon. Dessuten kunne tisseluren kommet i kontakt med vegetasjon som løvetann, engsoleie eller brennesle. Hutte tu!
Om vinteren, hvis det er umulig å prakisere hundemetoden: å tisse på et tre, er snøskavler nest beste siktemål for den blæresprengte mann. Snøskavler har den vidundelige egenskapen at da VISES tisset. Farge, styrke (hvor djupt er tissehullet) og antatt volum kan da oppdages av andre menn, som straks vil tisse vedsiden av, slik at tisset ikke blir blanda. Det er om å gjøre å markere sin egen plass, sitt eget tisserevir, ved å tisse vedsiden av. Noen ser på det å sprute litt rundt i mer eller mindre fantasifulle "drodlinger", som en morsom tissesyssel. Da kan man til og med kan ane korte jentenavn med utydelig handskrift. Det funker ikke å få til "Marianne", eller" Charlotte" ("t" er vanskelig, uansett, det er ikke bare å knipe av stårlen for å sette streken over t'en, eller prikken over i'en). Andre igjen satser alt i alvorlige og maskulint dyyype hull i skavlen. Dette er en sak for godt voksne menn. Menn som vet hvem de er. Som utfordrer de useriøse "drodlerne": Se her: jeg har tissa et hull helt ned til bakken, gjennom flere lag med is, snø, skare og frost. Denne tisseluren kødder man ikke med!
Så, når utetissingen er gjennomført, er det viktig å riste godt. Dette kjennetegner selve sluttfasen av utetissingen. Dråpene skal helst treffe nær fallstedet for resten av tissingen, før tissefanten vippes på plass og hendene tørkes av på bukselårene. En vellykket markering har funnet sted. Snøen lyser i gule strek, slik at ingen skal være i tvil om at her har en MANN tisset. Om sommeren er ikke tilfredssstillelsen etterpå like stor: det er ikke mulig å se på treet eller busskurveggen at en utetisser har markert der, men i mannens hjerne er det likevel en god følelse av å ha "merka" noe, gjort det om til sitt.
For oss damer funker det ikke slik i det hele tatt. Vi ser ikke opp til menn som tisser på trær, skriver LOL i snøen, eller som tørker hendene på bukselårene. Men det er jo ikke for oss utetissermennene tisser slik de gjør. Det er en sak dem i mellom.
I mellomtiden: dont eat that yellow snow!
Bildet har jeg tegna sjøl, med penn :) God påske!
Kommentarer
Legg inn en kommentar