Sommersolverv-fragment.
Sirkel.
Vår.
Inne i
skogen. Bekken som har runnet der.
Alltid. Og som alltid skal gjøre det. Hun som kommer. Han som venter på henne,
inne i skogen. Alltid.
Hun vet det.
De kjenner spillet. Våren som kommer. Spruter ut. Bekkedråper. Grønt løv.
Spirer. Overtakelsen.
Satyren,
Pan, Dionysos. Fruktbarhetsriter. Alvedronninger og huldre. For kommende grøde.
Kommende liv.
Hun går med
lette steg inn i skogens eget kirkerom. Trærne er søylene som holder himmelen
oppe. Bekkene er blodårene som holder troen aldri fast. Kildene som pumper ut
det livgivende vannet. Sola over trekronene. Lokker fram livet.
Hun har
vårkjolen på. Den vide. Han ser henne. Hun vet han ser henne. De har gjort
dette før. Mange ganger før. Siden årstidenes tilblivelse.
Han smyger
seg mellom trærne. Stammene. Mot kilden. Hun aner ham. Han kan kjenner lukten
av henne. Ren, som av jord.
Vinteren er
et lik. Et blekblått lik. Gått i oppløsning. En gang mektig. Dødelig. Sterk
stålis. Nå vann. Næring til de minste små spirer. Kjolekanten hennes sveiper
blidt over dem og gir dem kraft til å vokse. Hun kjenner ikke vinteren. Døden
er ikke der. Hun føler hjertet banke hardt og fort. Fullt av liv. Forventning.
Han elsker
henne. Kan ikke annet. Han har alltid gjort det. Vil alltid gjøre det.
Overgivelsen. Følger etter henne til kilden.
Der møtes
de. Alltid.
Og hver gang
er den første.
Kommentarer
Legg inn en kommentar