Sommersolverv-fragment.




Sirkel. Vår.

Inne i skogen.  Bekken som har runnet der. Alltid. Og som alltid skal gjøre det. Hun som kommer. Han som venter på henne, inne i skogen. Alltid.

Hun vet det. De kjenner spillet. Våren som kommer. Spruter ut. Bekkedråper. Grønt løv. Spirer. Overtakelsen.

Satyren, Pan, Dionysos. Fruktbarhetsriter. Alvedronninger og huldre. For kommende grøde. Kommende liv.

Hun går med lette steg inn i skogens eget kirkerom. Trærne er søylene som holder himmelen oppe. Bekkene er blodårene som holder troen aldri fast. Kildene som pumper ut det livgivende vannet. Sola over trekronene. Lokker fram livet.

Hun har vårkjolen på. Den vide. Han ser henne. Hun vet han ser henne. De har gjort dette før. Mange ganger før. Siden årstidenes tilblivelse.

Han smyger seg mellom trærne. Stammene. Mot kilden. Hun aner ham. Han kan kjenner lukten av henne. Ren, som av jord.

Vinteren er et lik. Et blekblått lik. Gått i oppløsning. En gang mektig. Dødelig. Sterk stålis. Nå vann. Næring til de minste små spirer. Kjolekanten hennes sveiper blidt over dem og gir dem kraft til å vokse. Hun kjenner ikke vinteren. Døden er ikke der. Hun føler hjertet banke hardt og fort. Fullt av liv. Forventning.

Han elsker henne. Kan ikke annet. Han har alltid gjort det. Vil alltid gjøre det. Overgivelsen. Følger etter henne til kilden.

Der møtes de. Alltid.

Og hver gang er den første.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Om å føle seg så inn i hel**te usolidarisk med søringan.

En stjerne skinner i natt. Før tusen av de faller grusomt ned.

Om å la et hus dø uten verdighet.