Om å gå langs veien. Bilder.

Når man går langs veien vet man aldri hva som skjuler seg bak neste sving, om man sjøl vil holde seg til den rette og strake vei, eller om man våger Spranget, mens hjertet banker levende og spennende i all usikkerheta det er å VÅGE

Det er mye som lokker. Det er mange uventa ting å oppleve, langs landeveien. Man vet aldri hva som skjuler seg, der på andre siden av kvitstripa

De villeste ting kan dukke opp. Bare du våger litt. Sjøl hvor utrygt det kan være. Og en god latter forlenger i alle fall kjeften, om ikke annet. 

Landeveien er vakker en sommerdag. Det er bare å løfte nesa litt opp fra Koronanytt, så der du det. 

Og ingen roser uten torner, men du velger sjøl om du vil knipe den av eller bare lukte på den, om du skulle finne den langs veien du går på

Det bestemmer du nå egentlig sjøl. Grådig og grisk til du stikker deg, eller nyte livet som det er, for seg sjøl.

Men det stikker i meg, det innrømmer jeg, over å ikke mer skal dra til stedet jeg elsket, men som vart for vanskelig å eie. Det skjønner du kanskje, når du ser den utsikta jeg hadde, en gang

Den stien er forlatt. Hever hodet, kikker opp, og oppdager ting man ikke ser om man ser ned og er for opptatt med å følge veien eller bitterheta, symboler bare du ser, eller?

Livet er nå, mens vi har det. Det må nytes, hver dråpe

For du vet aldri når glasset er tomt, og det ikke er mer igjen av det. Brukte du livet til å være grisk? Til å passe på at veien du gikk var rett, og snakket dårlig om de som ikke fulgte samme rette vei som deg? Brukte du livet til å se at vi alle lever sammen, og at noen veier fører vill i skogen, går utfor stup, eller bare tar avstikkere, for å se hva som befinner seg der?

Ta vare på livet, lukt på blomstene langs veien. Det er nå vi er her. I lag. Det slutter aldri å forbause meg. 

Selv om du kanskje er som meg: av og til ei snegle som sliter med å bære vekta mitt eget liv. Vi kommer oss fram, likevel.

Før høsten kommer, vakker og iskald. Du vet. 

Bildene har jeg tatt sjøl.